Slik gjør vi med absolutt alt. Det er ikke mulig å gripe hele virkeligheten. Narrativene er heller ikke begrenset til fortiden. Vi konstruerer historier knyttet til det som skal komme. Profetiene blir selvoppfyllende. SV er et godt eksempel: Et knippe tilbakeslag tidlig i den rødgrønne regjeringsperioden ga partiet et taperstempel. SVs politiske fortelling skulle være at de gjør den rødgrønne regjeringen både rødere og grønnere. Det ble en historie om slukte kameler og tapte kamper – flere slukte kameler og flere tapte slag enn det som egentlig var eller er tilfellet. SV er blitt det partiet som taper kamper og får lite gjennomslag. Hverken representanter for regjeringen eller politiske motstandere sier det på den måten, og det er delvis ufortjent – men det er blitt slik likevel.

SVs politiske fortelling skulle være at de gjør den rødgrønne regjeringen både rødere og grønnere. Det ble en historie om slukte kameler og tapte slag.

Høyre er den andre siden av mynten. Fortellingen om Høyre er fortellingen om fremgang og veien mot en ny regjering. For tre år siden er det få som ville satt sparepengene sine på akkurat det. Likevel er narrativet det eneste som egentlig har forandret seg.

Politiske fortellinger må ikke forveksles med politiske budskap eller slagord og kommunikasjon. Ingen uttrykker eksplisitt sitt eget partis narrativ. Selv politikere ville slite med en så grov overforenkling. Ei heller er det slik at man kan kontrollere det selv. Den politiske fortellingen finnes i folks bevissthet, og i kjappe kommentarer på arbeidsplassen eller butikken. Arbeiderpartiets strategiske velgerkommunikasjon er full sysselsetting og et forutsigbart arbeidsmarked, sosial likhet og økonomis utjevning, opprettholdelse av en stor offentlig sektor. Arbeiderpartiets politiske fortelling derimot er «de som styrer». Ap er, på godt og vondt, The Man

Ved valget i 2013 vil alle partiene har sine politiske fortellinger. Ikke alle er like gode. SV forblir nok «de som ikke får ting til». Senterpartiet er og vil alltid være «de der bøndene», og for dem er det godt nok. KrF mangler en klar politisk fortelling og en eksistensberettigelse, noe som er partiets fremste problem. Høyres narrativ er at de representerer forandring og skal overta etter Jens. Fremskrittspartiet skal «prøve seg».

Ved valget i 2013 vil alle partiene har sine politiske fortellinger. Ikke alle er like gode.

Men hva med Venstre? Hva er Venstres store, politiske fortelling foran valget i 2013? Bergen Venstre har nylig tatt klart stilling til en regjeringsstrategi jeg er svært enig i. I dette overordnede narrativet må Venstre finne sin egen, fordelaktige fortelling. Hvorfor er vi her? Selv tror jeg svaret er enkelt. Med en satsing på miljøpolitikk og omsorg for de svakeste er Venstres fortelling enkel: Vi skal gjøre den nye, borgerlige regjeringen snillere. Tidligere er Venstre blitt omtalt som «Lille-Høyre». Jeg er mer komfortabel med å være «Snille-Høyre».

Jeg skal ikke bruke lang tid på å lekse opp hvordan feminismen har utviklet seg fra sin spede begynnelse til i dag. Forvillede sjeler som skulle finne på å lese dette innlegget kan finne ut av det på egen hånd. Det jeg dermot har lyst til å få frem, er hvorfor “feminist”, kanskje med rette, har blitt et skjellsord på borgerlig side i norsk politikk – og hvorfor det er så synd.

Venstresidens feminister har rett i én påstand. Å gi dem rett i den er til tider kontroversielt, men jeg gjør det likevel: Norge er ikke et land hvor det er reell likestilling mellom kjønn. Å påstå det er å lukke øynene for en forskjellsbehandling som foregår åpenlyst.

Venstresidens feminister treffer med diagnosen, men bommer fullstendig på medisinen. Det er ikke i “harde” strukturer som arbeidsliv og samfunnsdebatt at forskjellsbehandlingen finner sted. Virkemidler rettet mot dem er derfor dømt til å tape, uavhengig av om de er gode eller dårlige ideer. Det er det da også mange feminister som ser.

Forskjellsbehandlingen i dag foregår i hverdagen, i kulturen, i det sivile samfunnet. Det er der skillet mellom venstresiden og høyresiden oppstår, hvor vi finner årsaken til at feministbevegelsen har vokst hos førstnevnte, men funnet dårlige kår og til slutt blitt demonisert hos sistnevnte. Skillet er basert på viljen til å bruke staten som virkemiddel for å gripe inn i det sivile samfunnet, og på forståelsen av individer som gruppe.

For å ta det siste først: Mange feminister mister støtte på den liberale fløyen av det politiske spekteret når de tilsynelatende oppviser vilje til selv å fastsette gruppetilhørighet for andre. For dem, i mange om ikke alle kontekster, er jeg primært en mann. Jeg er en mann før jeg er Sørlending, eller Venstremedlem, eller hveteølentusiast, men mye viktigere – for dem er jeg en mann før jeg er meg.

Når en politisk bevegelse legger dette premisset til grunn handling, begår de med statens velsignelse nettopp den krenkelsen kvinner – men også menn – er utsatt for, som gjør at Norge nettopp ikke er et land med full likestilling mellom kjønnene. De aksepterer at ytre karakteristika som kjønn i noen tilfeller kan ha forrang foran identitet og selvforståelse.

Så til det første: Denne gruppetenkningen, som nok faller venstresiden mer naturlig, henger sammen med viljen til å gripe inn og styre kulturen, styre det sivile samfunnet – ikke som individ i nettverk med andre individer i det vi kan kalle opinionsdannelse, men ved bruk av kollektivistiske virkemidler i offentlig regi, som i ytterste konsekvens betyr tvang. Det er lett å se hvor liberalere faller av.

Dette har altså skremt bort borgerlig side i politikken og bidratt til at høyresiden ikke bare avviser virkemidlene til de fleste feministiske bevegelser i Norge, men også problembeskrivelsen. Dette til tross for at problembeskrivelsen er riktig: Kjønn er en faktor som påvirker hvordan vi behandler hverandre.

Hvorfor feminisme
Manglende likebehandling mellom kjønn er noe langt de fleste er enige om er et onde dersom det begrenser enkeltmenneskets muligheter til fri utfoldelse. Dessverre resulterer diskusjoner rundt temaet ofte i beskyldninger om at venstresiden og/eller kvinnebevegelsen ønsker at alle skal være like. Det er det sikker noen som gjør, men de er neppe i flertall. Problemstillingen er at det fremdeles finnes sosiale situasjoner hvor det legges ulike normative begrensninger på enkeltmennesket avhengig av hvilket kjønn man har.

Eksemplene er mange, men gjelder ikke alle eller alle steder. Et velkjent fenomen blant organisasjonsmennesker er at menn har lettere for å søke seg til ansvarsposisjoner enn kvinner. Årsaken kan være så mangt, men problemstillingen eksisterer og bør møtes åpent. Et annet rimelig ubestridt faktum er at kvinner i mange omgangskretser fremdeles er underlagt en annen seksualmoral enn menn. At sosiale straffereaksjoner på overtredelse styres og gjennomføres nesten utelukkende av andre kvinner gjør det ikke til et mindre problem.

Et enda mindre synlig, men ikke nødvendigvis mindre viktig problem er at individer som tilfeldigvis er kvinner tilsynelatende har færre narrative arketyper å spille livene sine med. Uten å gå videre inn i diskusjonen, kan vi si at menneskers begrensede oppfattelsesevne gjør at vi konstruerer narrativer for oss selv og andre, slik at vi kan navigere i virkeligheten mer eller mindre uskadd. Et ledd i dette er sosiale narrativer eller roller som hver enkelt av oss spiller. Det er verdt å tenke gjennom stereotypene du kan bruke for å beskrive eller karikere venner og bekjente. Man skal ikke lete lenge før det blir åpenbart at narrativene ofte deles inn primært etter kjønn, og at kvinner har færre å spille på enn menn.

Problemet i perspektiv
Mange vil si at disse uregelmessighetene i sosial interaksjon er av liten betydning sammenlignet med de virkelig store kampene kvinner kjemper der ute i Utlandet. Det er vanskelig å være uenig i det, og kritikken er berettiget når den rettes for eksempel mot kvinnebevegelsen. Samtidig kan vi fra et liberalt standspunkt aldri benytte én gruppe individers behov som en unnskyldning for å ignorere andres. Prioriteringer må gjøres, men problemstillingene er ikke sammenlignbare. For afghanske kvinner er det nettopp de harde strukturene som er problemet.

Liberal feminisme
Feminisme bør være like selvsagt for borgerlig side i norsk politikk som for venstresiden, men førstnevnte bør evne å løfte problemstillingene ut av den kollektivismen og gruppetenkningen som har gitt venstresiden eierskap til selve problemformuleringen. Det første steget feminister med ønske om tverrpolitisk enighet kan ta, er å ta inn over seg at problemet ikke kan løses av staten. Det første steget borgerlig side kan ta, er å anerkjenne at det finnes et problem.

Det er nemlig ingen enkel oppgave å være en del av en parlamentarisk gruppe på den nette sum av to personer, ei heller å betjene den. Venstres stortingsrepresentanter og deres sekretariat av rådgivere har gjort mye ut av lite. Høstens meningsmålinger og medieregnskap viser at et eller annet sted er det noen som gjør noe veldig riktig.

HVPU
Til tross for tilværelsen som det minste partiet i en mindretallsopposisjon, har Venstre nemlig fått noe politisk gjennomslag. HVPU-reformen har vært en skamplett og en politisk verkebyll i 20 år. Reformen skulle gi psykisk utviklingshemmede flere rettigheter, et bedre tilbud og egen bolig. HVPU-reformen var et barn av sosialdemokratiet blottet for individuell tilpasning. Resultatet var et rettighetsstyrt system med standardiserte løsninger som ikke passet noen, hvor psykisk utviklingshemmede med behov for samhold, nærvær og individuell oppfølging ble overlatt til seg selv og til ensomheten. Kommunene skulle overta et ansvar de ikke var forberedt på å ta. Parallellene til Samhandlingsreformen som trer i kraft om noen uker er åpenbar.

Av ulike grunner har det aldri vært politisk vilje til å se nederlaget i øynene og gjøre noe med HVPU-reformen. Helt til i høst. Venstre har fått et samlet Storting med på en grundig gjennomgang av hele reformen. Ikke gjennom hestehandel, men gjennom godt politisk håndtverk. Det fortjener skryt.

Kanskje kommer klimameldingen
Eller kanskje ikke. I alle fall ikke om vi må vente på at regjeringen skal legge den frem. Den forrige klimameldingen ble lagt frem i 2007. Oppfølgingen utsettes stadig. En Arbeiderparti-dominert regjering med Senterpartiet på slep lar sjelden muligheten for å trenere klimatiltak gå fra seg. Ikke alle gidder vente. Partiledelsen og dyktige rådgivere bestemte seg like godt for å lage sin egen. Tiltaket er prisverdig, og Venstres klimamelding har fått skryt fra mange hold – også politiske motstandere. De fleste setter pris på god innsats.

Budsjett på lavbudsjett
Sist, men ikke minst har Venstre denne høsten, som tidligere, lagt frem partiets alternative statsbudsjett. Dette er et produkt som er minst like godt gjennomarbeidet som de alternative budsjettene til de andre opposisjonspartiene KrF, Høyre og Frp – dette til tross for at de er hhv. 5, 15 og 20 ganger så store som oss. Et godt stykke snekkerarbeid der også.

Dette er tre eksempler som viser at Venstres Stortingsrepresentanter, rådgiverne på Stortinget og sekretariatet på Venstres Hus fortjener ros og skryt nå rett oppunder jul. Med begrensede ressurser klarer de å levere minst like godt som partier som er mange ganger så store. Sentrale politikere og rådgivere får ofte kjeft for det de ikke gjør. Av og til er sikkert kjeften fortjent. Men da må de også få skryt når skryt er så til de grader på sin plass.

Det er nødvendig å begynne med en presisering atter en gang: For meg er det ingenting annet enn de konkrete, sakspolitiske konsekvensene som er av betydning. I prinsippet bør Venstre kunne samarbeide med hvem som helst, forutsatt at resultatet blir mer liberal politikk enn det ellers ville ha blitt. Det gjelder Frp like mye som Ap eller SV eller Solrenningslista i Modalen.

Dette overordnede prinsippet må modifiseres av den maktpolitiske konteksten. Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det til det kjedsommelige: Å opptre vinklete, uklar og utenfor et gjenkjennelig og realistisk styringsalternativ er en politisk dødsdom for et parti som Venstre. I tillegg er det noe usmakelig arrogant ved det å legge til grunn at velgerne ikke har krav på forståelige svar og klare, politiske alternativer å velge mellom.

Situasjonen i 2013 vil være at Arbeiderpartiet sitter i regjering. I motsetning til enkelte andre mener jeg det er en gjennomførbar strategi å gå til valg på å bytte ut SV og Sp med Venstre og KrF, og slik dra Arbeiderpartiet mot høyre. Men det vil bety en reorientering for Venstre som neppe er ønsket av et flertall i partiet. Ei heller vil det brede lag av sosialdemokrater være videre entusiastisk. Da gjenstår det å skape et regjeringsalternativ fra opposisjonen.

Politikk handler om å ta vanskelige valg. Sveinung Rotevatn skriver om hvordan enkelte medlemmer i partiet later til å foretrekke at Venstre skal være en plettfri tenketank fremfor et politisk parti med handlekraft og gjennomføringsevne. Det er en analyse med hold i. En slik innfallsvinkel er forståelig, men lite konstruktiv.

Jeg har selv skissert flere mulige samarbeidsalternativer for Venstre. I etterkant av UVs vedtak står tilsynelatende tre av dem mot hverandre. UV åpner for regjeringsforhandlinger med Frp. Politisk nestleder i Hordaland Venstre, Gunn-Vivian Eide åpner for å ikke kaste en Frp-regjering, etter modell fra Oslo i forrige periode, men vil si tvert nei til regjeringsdeltagelse. Tidligere byråd for Venstre i Bergen, Geir Kjell Andesland, holder fast ved Bondevikpartiene, og foretrekker Ap-samarbeid fremfor Frp-forhandlinger (DN, ikke på nett).

Jeg er enig med Bergen Venstres Per-Arne Larsen: Ingen av disse alternativene er noe å juble over. Faktum er at den grønne liberalismen har dårlige kår i Norge. Det er noe vi må jobbe for å endre, men enn så lenge er det likevel noe vi må forholde oss til.

Min tankerekke er som følger: Å avvise ethvert samarbeid med Frp er å begå kardinalsynden, nemlig å trekke Venstres styringsdyktighet i tvil og skape usikkerhet rundt opposisjonens regjeringsalternativ. Ut går derfor strategien fra 2009. Da står vi igjen med to alternativ: Mindretallsforhandlinger med Frp, eller regjeringsforhandlinger med dem.

Blir det borgerlig flertall på Stortinget etter valget 2013 vil Erna Solberg styre skuten. Hun vil gjøre som Monica Mæland, og invitere alle fire ikke-sosialistiske partier til regjeringsforhandlinger. Dersom Venstre skal binde seg til å ikke gå i regjeringsforhandlinger med Frp, gir vi all makt til Siv Jensen: Ved å sette seg ved forhandlingsbordet tvinger hun Trine ut på gangen og Venstre ut i opposisjon.

Dette vil resultere i en mindretallsregjering av Frp og Høyre, med eller uten KrF. På samme måte som en mindretallsregjering av Høyre, Venstre og KrF, vil dette gi fritt spillerom for illiberale og miljøfientlige krefter i Stortinget. Høyre, Arbeiderpartiet og Frp kan finne sammen i gasskraftsaker, oljesandentusiasme og asylbrems slik de har gjort tidligere.

Ønsket om en borgerlig flertallsregjering er derimot sterkt i Høyre. Er Venstres stortingsrepresentanter nødvendige for å sikre regjeringsflertall, vil både Høyre og Frp strekke seg langt. Venstres viktigste prioriteringer kan få rimelige kår. Når UV stiller som krav at en ny, borgerlig regjering skal føre en bedre miljøpolitikk og en mer human asylpolitikk, er det hverken å gjøre knefall for høyrekreftene eller å fremme umulige ultimatum: Koalisjoner handler om å gi og å ta. Ingen forventer at Venstre stilltiende skal garantere for et regjeringssamarbeid uten gjennomslag for viktige prioriteringer. Det er det ingen partier som gjør.

Det finnes andre tenkelige scenarier. Den rødgrønne regjeringen kan kollapse. Senterpartiet kan skifte side etter valget og etablere Oljesandregjeringen H/Sp/Frp, med støtte fra CO2-entusiastene i LO. Men man vinner ikke valg på å fortelle eventyr.

Med denne tankerekken i bunn fremstår Unge Venstres regjeringsstrategi som den mest fornuftige blant et utvalg av varierende kvalitet. Jeg har ikke drøftet de kommunikasjonsstrategiske utfordringene. Det er ikke gitt at Venstre kan kommunisere dette grunnleggende rasjonelle veivalget til velgerne. Avskallinger blir det uansett hvilke retning vi går. Men å være et sjuprosentsparti på Stortinget som blir overkjørt av utslipps-aksen Ap-H-Frp er ikke særlig annerledes enn å være et femprosentsparti i samme situasjon.

Flere etterlyste de fem viktigste sakene for Venstre foran valgkampen 2013. Jeg liker slike tankeeksperiment, og hoppet i det stille på utfordringen. Men jeg kan bare finne fire.

Premissen er at Venstre i 2013 går til valg på å gi Arbeiderpartiet avløsning av en borgerlig regjering av et eller annet slag. I denne sammenhengen er det ikke så viktig hvilken. Venstres viktigste tema har lenge vært skole, miljø, småbedrifter og sosialt ansvar. Det kan man ikke gå til valg på. Det er likevel ønskelig å opprettholde den profilen partiet har bygget lenge. Da er det nødvendig å knytte saksområdene til konkrete, realpolitiske ærend. Ærend man kan stemme for – og på.

Venstres ærend må være lett forståelig. Det må kommunisere våre viktigste verdier til velgerne. Det må etablere klare skillelinjer til andre partier – spesielt partier vi skal samarbeide med. Og det må ikke være tvil i velgernes hjerter om hvilke saker vi vil kjempe med nebb og klør for. Som om det ikke var nok, må det samtidig være realistisk og gjennomførbart. Det er ikke enkelt, dette her. Likevel vil jeg forsøke å skissere fire saker eller hovedærend Venstre bør ha i en borgerlig regjering.

Venstre skal være garantisten for at kuttene og skattelettene som må komme, ikke går ut over de svakeste.
Mange av våre potensielle velgere hører i dag hjemme hos de rødgrønne partiene (unntatt Senterpartiet, selvsagt …). Dette er velgere som oppfatter høyresiden i norsk politikk som litt  i overkant kjølig i velferdspolitikken. Det er ofte lett å være enig i det. Samtidig vil det unngåelig komme både skatteletter og utgiftskutt som følge av en borgerlig regjering – ja, utgiftskuttene er allerede varslet selv av Arbeiderpartiet. Da er det viktig at Venstre har fokus på de harde prioriteringen, og sørger for at de som trenger det mest, blir skånet for kutt og nedskjæringer. Å prioritere velferdsmidlene til de som har mest behov for dem har lenge vært på Venstres agenda. Det bør det fortsatt være. At det gjør oss til det mest likanes partiet på borgerlig side er bare en bonus.

Venstre må ta initiativ til en skattereform som gjør at det lønner seg å jobbe, og å leve miljøvennlig.
Som det eneste miljøpartiet på borgerlig side stiller Venstre med den eneste miljøpolitikken som er praktisk gjennomførbar. Å bruke markedet og skattesystemet i miljøets tjeneste er praktisk, grønn politikk som gir målbare resultater. En overgang fra rød til grønn skatt er det største enkelttiltaket Norge kan gjøre for å demme opp mot klimaendringer og miljø-ødeleggelser. Samtidig gir en slik skattereform oss muligheten til å snu fra skatt på arbeid og kapital til skatt på overforbruk og utslipp – bra for forbrukerne, bra for småbedriftene, bra for miljøet.

Venstre må være en forkjemper for at flere innvandrere og asylsøkere får muligheten til å jobbe.
Arbeid er den viktigste faktoren for vellykket integrering. Samtidig har Norge behov for mer arbeidskraft. Aktuelle debatter viser også hvor ufattelig tåpelig – og ikke minst dyrt – det er å nekte asylsøkere adgang til arbeidsmarkedet. Arbeidslinjen er en positiv innvandringspolitikk med langt større nedslagsfelt og bredde enn mer abstrakte ideologiske føringer. Arbeidsinnvandring, jobbtillatelse og produktive asylmottak er så god integreringspolitikk og så god næringspolitikk at selv ikke Frp kan si nei.

Venstre må sikre forpliktende satsing på kunnskap, forskning, høyere utdanning og lærere.
Ikke bare fordi andelen av befolkningen som har høyere utdanning er på en fjerdedel og voksende. Ikke bare fordi dette er Venstres viktigste velgerdemografi. Ikke bare fordi det er et område hvor Venstre har etablert stor troverdighet og et godt grunnlag å bygge videre på. Men også fordi det er jævlig viktig.

Kanskje er ikke dette spisset nok. Kanskje bør vi ha tre saker, eller fem. Eller fire helt andre. Men det er i alle fall et forslag.

Året var 2001, og regjeringen Bondevik (II) hadde flertall i Stortinget med støtte fra Fremskrittspartiet. Men det er første og eneste gangen det har skjedd.

Senterpartiet avgjør
Derimot er det heller ikke slik at venstresiden har regjert uutfordret siden Terboven tok natta. Hvorvidt Norge er blitt styrt av en borgerlig eller en sosialdemokratisk regjering har nemlig stort sett vært avhengig av Senterpartiet. Etter 1961 er det bare Stortingsvalgene i 1973 og 1977 som har resultert i rødt flertall. I praksis er det ikke slik at det alltid var vært Senterpartiet som har stukket kjepper i hjulene for ikke-sosialistisk samarbeid. Det har de øvrige partiene ofte klart fint selv. Men det er bare Senterpartiet som har tatt turen helt over, og vært villig til å inngå formalisert samarbeid med Arbeiderpartiet (med unntak av en ulykksalig afære for Venstre i 1985 …).

De siste par Stortingsperiodene har dette samarbeidet blitt sammensveiset. APs kraftsosialisme har fått gjenklang hos Senterpartiets statsråder, og det engang så statsskeptiske bondepartiet er blitt en fanebærer for offentlig kontrolliver og styringsglede. Ensomme stemmer i natten tror fremdeles på kursendring fra Senterpartiet, men det sitter nok svært langt inne.

Blågrønt flertall
Skifter Senterpartiet side er det røde flertallet historie. En gjentagelse av 70-tallet er usannsynlig. Dersom de derimot blir ved sin lest, må de fire opposisjonspartiene sikre stabilt flertall på egen hånd. Uansett hvordan forholdet mellom dem skal være, er alternativet fortsatt rødgrønt flertall av SV, AP og Senterpartiet. Og et slikt flertall var det i 2009. I 2005. I 1997, 1993, 1989, 1985 og 1981. 2001 var et blaff. Hvordan unngå at 2013 blir det samme?

Én ting er jeg hellig overbevist om: Venstre vil bli avkrevd et svar om hvilke(n) regjeringskonstellasjon(er) vi foretrekker. Vingling og ubesluttsomhet vil bli straffet hardt. Vi må velge.

Venstre må ta klart stilling til hvem som skal styre landet, slik at vi kan få ro til å snakke om hvordan landet skal styres. Venstre må ta klart stilling til hvem som skal styre landet, slik at det ikke blir et risikoprosjekt for regjeringsbevisste velgere å stemme på oss. Men mest av alt må Venstre ta klart stilling til hvem som skal styre landet, fordi det er det valg handler om.

Gitt en slik problemstilling må Venstre stille seg de samme spørsmålene som i alle andre politiske saker: Hva er politisk ønskelig, og hva er praktisk mulig?

Å gå rundt grøten har liten verdi. Jeg skal kalle en spade for en spade: Hele diskusjonen dreier seg om Venstres forhold til Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Det å tro at Venstre er i en slik stilling at man ikke behøver å velge mellom dem er derimot å tro på korpulente menn i røde nattkjoler. Parlamentarisk praksis og finurlige finter er et dårlig grunnlag for god velgerkommunikasjon: Folket vil ha klare svar på enkle spørsmål.

Mitt personlige forhold til disse partiene er enkelt: Jeg liker ingen av dem. Blir jeg tvunget til å velge er jeg likevel ikke i tvil særlig lenge: Stilt overfor Fremskrittspartiets politiske program er jeg militant motstander av et knippe sentrale punkter – i hovedsak miljø og innvandring. Disse kan man forhandle om, og vinne frem på. Stilt overfor Arbeiderpartiets program er jeg fundamentalt uenig i selve premissene for politikken. Jeg ønsker en tøff politikk for å aktivt redusere statens størrelse, makt og innflytelse. Det kan Arbeiderpartiet aldri gå med på.

Så er spørsmålet: Hva betyr det å velge mellom Ap og Frp? Svaret er ikke gitt. Det er ikke sånn at et slikt valg nødvendigvis betyr at Venstre skal velge mellom å sitte i regjering med Arbeiderpartiet og å sitte i regjering med Fremskrittspartiet. Flere alternativer er realistiske valgmuligheter.

1) Venstre kan velge å sitte i regjering med Arbeiderpartiet. Det har Venstre åpnet for før – riktignok uten videre hell. Men året er ikke lenger 1985, jeg er ikke lenger ett år gammel, og Venstres partileder heter ikke lenger Odd Einar Dørum. Å åpne for å erstatte SV i den rødgrønne regjeringen kan være å ta tyren ved hornene, se til Danmark og sakte men sikkert tvinge sosialdemokratiet i kne. Et slikt valg kan være praktisk mulig, men ikke spesielt ønskelig.

2) Venstre kan velge å støtte en mindretallsregjering med Arbeiderpartiet. Bort med SV, bort med Sp. En besnærende tanke. Venstre blir likevel da et halegeng til Jens, en garantist for fremdeles Arbeiderpartistyre – og det uten å selv ha et regjeringsprosjekt å vise til. Velgere blir sjelden imponert av partier uten prosjekter. Da blir det hverken politisk ønskelig, eller praktisk mulig.

3) Venstre kan velge å sitte i en regjering med Høyre og KrF – og si tvert nei til alt annet. Budskapet er klart. Alternativet er også fra min side det mest politisk ønskelige. Men er det praktisk mulig? En slik holdning kan gjøre at Venstre blir oppfattet som en bremsekloss for borgerlig samarbeid. Tidsånden straffer kranglefanter. Alternativet kan oppfattes som vinglete, for hva er vel ikke et slikt ultimatum annet enn et tilsløret “heller Jens enn Jensen”? Det viktigste er likevel at det gjør at Venstre ikke lenger er herre over egen sjebne. Slik er det på mange måter i dag. Vi velger selg å gi Frp mulighet til å legge ned veto mot Venstremakt. For hva er vel urimelig med at så lenge vi ikke vil støtte dem, kan de si at de heller ikke ønsker å støtte oss? I en slik situasjon har Venstre gått i selvpålagt politisk eksil – for et flertall av Høyre, Venstre og KrF, det blir det ikke.

4) Venstre kan velge å støtte en ikke-sosialistisk mindretallsregjering. Det vil være nye takter fra partiet. Aldri før har partiet sagt at jo – vi kan støtte en mindretallsregjering hvor Frp deltar. Vår holdning til en slik regjering avhenger av hvilken politikk som blir ført, ikke hvem som fører den. Følgende alternativ kan skisseres for velgerne: Enten blir Frp større enn sentrum, og vi aksepterer å forhandle med en mindretallsregjering med dem og Høyre – eller så blir sentrum større enn Frp, og så aksepterer de å forhandle med oss og Høyre. Fordelen med en slik strategi er at det gir velgerne tre alternativer, og ro til å diskutere de politiske forskjellene mellom de alternatiene. I tillegg spiller det ballen over til Frp: Prioriterer de en mindretallsregjering med Ap fremfor en med Høyre, KrF og Venstre – ja da er det de som er proppen i det ikke-sosialistiske samarbeidet.

Et slikt alternativ er kanskje den beste kombinasjonen av ønskelig og mulig. Spørsmålet er hvorvidt våre velgere er rasjonelle nok til å se at dette er det alternativet som gir størst mulighet for å gjennomføre mest mulig Venstrepolitikk, eller om frykten for Frp er for stor.

5) Venstre kan velge å gå inn i en bred, ikke-sosialistisk regjering. Fordelene sammenlignet med alternativet over er åpenbare: Det er bedre med hånden på rattet enn panoramautsikt fra baksetet – selv om baksetesjåfører ikke er uten innvirkning. Gitt klart, borgerlig flertall på meningsmålingene tvinger det også velgerne til å velge hvilken side i en slik regjering de skal styrke – sentrum eller Frp? Mange vil velge det første. Spørsmålet er likevel det samme som over: Er frykten for det onde større enn troen på det gode?

Jeg har foreløpig ingen svar. Én ting er jeg likevel sikker på: Grensen mellom prinsippfast idealisme og selvpålagt politisk eksil er uklar. I øyeblikket befinner vi oss i det sistnevnte.

Jeg vet ikke hvem som står bak bomben i Oslo. Jeg vet ikke hva som gikk gjennom hodet til gjerningsmannen på Utøya. Jeg vet bare at det kunne ha vært meg, og det kunne ha vært deg. Skrøpelige er murene mellom oss og fortvilelsen.

Tall-løse stemmer maner til samhold og fellesskap i dag – gode stemmer, kloke stemmer. Men stemmene kommer til å stilne. Stemmene kommer til å erstattes av hatefulle stemmer, redde stemmer, usikre stemmer. Angsten kommer til å sette klørne sine i menneskehjertet slik den har for vane å gjøre. Slik den en gang gjorde i hjertene til de som står bak bomben i Oslo. Slik den har gjort i hjertet til gjerningsmannen på Utøya.

I dag er dagen for å minnes de vi har mistet, og de som har det vondt. I dag er også dagen for å minnes den grenseløse evnen til godhet – til kjærlighet – som bor i hver av oss, og som så ettertrykkelig og absolutt kan skyve enhver ondskap til side.

Men i morgen er dagen for å huske at den samme kjærligheten en gang bodde i de som står bak bombene i Oslo, og i gjerningsmannen på Utøya. I morgen er dagen for å huske at det kunne ha vært deg – og at mot angsten i oss selv er vi vergeløse uten hverandre.

Et slikt rødbrunt poltergeist er regionale verneombud. La deg ikke lure av det spenstige navnet: Regionale verneombud er fagbevegelsens ektefødte kjærlighetsbarn.

“Regionale verneombud er fagbevegelsens ektefødte kjærlighetsbarn.”

Ordningen med regionale verneombud finnes per dags dato bare i bygg- og anleggsbransjen.  Ordningen kom istand allerede i 1981, nærmere bestemt 13. februar, på dagen tre år før undertegnede ble født. Hensikten var edel nok: Bygg og anlegg opplevde (og opplever) høy risiko og stor fare for ulykker. Bransjen har derfor et større behov for sikkerhetskontroll enn mange andre. De regionale verneombudene ble ansvarlige for at arbeidsmiljølovens bestemmelser om helse, miljø og sikkerhet ble overholdt på arbeidsplassen.

Flott.

Rundt påsketider i fjor ble ordningen utvidet til også å omfatte renholdsbransjen.

Fine greier.

Det som i utgangspunktet høres ut som en fortreffelig idé møter enkelte problemer når innholdet i ordningen skal forklares – og forsvares. Det som i praksis er en offentlig tilsynsoppgave på lik linje med Arbeidstilsynet er nemlig organisert av fagbevegelsen. De regionale verneombudene er ansatt av – og i – LO.

“De regionale verneombudene er ansatt av – og i – LO.”

Arbeiderpartiet og fagbevegelsen, som vanligvis inntar en noget skeptisk holdning når offentlige oppgaver skal privatiseres, har tilsynelatende få problemer med at offentlige tjenester privatiseres, monopoliseres og gis til en privat korporasjon som LO. Paradokset blir større, for her er det nemlig ikke bare en offentlig tjeneste som er privatisert, men selve skatteinnkrevingen.

Uten sammenligning forøvrig.

De regionale verneombudene er nemlig ikke offentlig finansiert. Ei heller er det fagbevegelsen som står for finansieringen. Verneombudsstillingene – ansatt i LO – betales av bedriftene de kontrollerer gjennom innkrevingen av en avgift på antall ansatte. En avgift innkrevd av den private stiftelsen som styrer ordningen med regionale verneombud. Stiftelsens styre er riktignok likt sammensatt av representanter for både byggenæringen og fagbevegelsen, men det blir ikke mindre korporativt av den grunn. Snarere tvert imot.

Ordningen administreres altså av et samarbeid mellom Arbeidsmandsforbundet, Fellesforbundet, Byggenæringens Landsforening og Maskinenentreprenørenes Forbund. Den omfatter derimot alle. Hva uorganiserte ansatte eller anleggsbedrifter som ikke er medlem av Maskinentreprenørene mener om saken, er uvisst.

“Hva uorganiserte ansatte eller anleggsbedrifter som ikke er medlem av Maskinentreprenørene mener om saken, er uvisst.”

LO hilser ordningen velkommen også i renholdsbransjen. Denne gangen har NHO derimot klokelig valgt å begrense ballspillingen, og har ikke innført ordningen fra og med 1. januar i år, slik de opprinnelig ble pålagt. Det er ikke pengene det står på, for i den store sammenhengen er det snakk om småmynt. Prinsippet som bærer ordningen er derimot hårreisende: Regjeringen gjennom sitt flertall i Stortinget pålegger private bedrifter å betale for tillitsvalgte i like private fagforeninger, og gir ansvar for innkreving av en statlig pålagt avgift til en privat stiftelse. Administrerende direktør i NHO Service, Petter Furulund, sier det godt:

“De pengene dette vil koste kan vi leve med. Vi kunne ha betalt inn til noen ekstra inspektører hos Arbeidstilsynet. Men at våre bedrifter via lovveien skal være med å betale lønn for ansatte i LO er vanvittig. Noen prinsipper må man ha her i livet.”

- Petter Furulund, adm.dir NHO Service (“Arbeidsmanden” nr. 3 2011)

Regjeringen har altså, i sin iver etter å korporatisere Norge ytterligere, utvidet en ordning hvor offentlige myndigheter skyver kostnadene av et underfinansiert Arbeidstilsyn over på private bedrifter, samtidig som ansvar for offentlig tilsyn og skatteinnkreving outsources til fagbevegelsen.

Partene kommer nok til å krangle videre. Selv om saken er liten, er prinsippene store. Engasjementet for denne ordningen vitner om en holdning til samfunnsstruktur og demokrati som dessverre bare et regjeringsskifte kan bøte på.

Er det plass til grønt på en blå himmel?

Tittelen på dette innlegget er ikke min. I går var jeg nemlig på debatt i regi av Unge Høyre, med nettopp den problemstillingen på agendaen. I debatten deltok representanter for Venstre, Høyre og Frp . KrFU avslo invitasjonen, da de etter sigende ikke anser KrF for å være et borgerlig parti. Debatten – og samtalen etterpå – gir rom for ettertanke.

Gårsdagens samtale er i stor grad å betrakte som intern. Jeg ønsker derfor ikke å sitere debattdeltagerne. Under følger løse inntrykk basert på utsagn både i debatten og etterpå, fra en rekke parti og personer.

En omgjengelig debatt til tross: Det er store utfordringer for borgerlig samarbeid. Ikke minst fordi det er uenighet rundt hva borgerlig samarbeid er: Det kan argumenteres for at det er en gjengs oppfatning i Fremskrittspartiet at “borgerlig samarbeid” er ensbetydende med en flertallsregjering med minst tre – helst fire – partier.

Borgerlig samarbeid kan like gjerne bety parlamentarisk samarbeid mellom en ikke-sosialistisk mindretallsregjering og den øvrige ikke-sosialistiske opposisjonen.

Det er uklart for meg når en slik oppfatning festet seg. Borgerlig samarbeid kan like gjerne bety parlamentarisk samarbeid mellom en ikke-sosialistisk mindretallsregjering og den øvrige ikke-sosialistiske opposisjonen. I så måte hadde man borgerlig samarbeid i perioden 2001 – 2005. Frp later ikke til å være av samme oppfatning og bekreftet i løpet av kvelden at mange i partiet vil velge en mindretallsregjering bestående av Arbeiderpartiet fremfor en mindretallsregjering av Høyre, Venstre og KrF. Forstå det den som kan.

Et sentralt tema var “et felles borgerlig prosjekt” og muligheten for at alle partiene som deltar, kan få gjennomslag for tilstrekkelig mange kjernesaker til at de kan øke – eller i alle fall opprettholde – oppslutningen blant velgerne. Spesielt for Venstre er dette et sentralt poeng som også potensielle samarbeidspartnere må ha respekt og forståelse for: Venstre kan ikke realistisk forventes å inngå i samarbeidskonstellasjoner som gjør at partiet taper oppslutning.

Venstre kan ikke realistisk forventes å inngå i samarbeidskonstellasjoner som gjør at partiet taper oppslutning.

Det sentrale momentet som flere understreket var at det felles borgerlig prosjekt ikke kan ende i et vassent kompromiss mellom partienes politikk. Alle må få massivt og merkbart gjennomslag for et omfattende politikkområde, slik at partiet og partiets velgere kan ta eierskap til saker og etablere en klar identitet.

Fremskrittspartiet gikk langt i å antyde at i en felles borgerlig regjering ville Frp måtte oppgi sin miljøpolitikk til fordel for Venstre sin. Høyre tenkte tilsynelatende også i slike baner. Dette er gode nyheter: Dersom de ikke-sosialistiske partiene kan enes om en fremtidsrettet og offensiv miljøpolitikk med vekt på fornybar energi og konstruktive løsninger, er mye gjort.

Høyre på sin side fremsto som garantisten for fornuftig offentlig pengebruk. Som Jens Stoltenberg har sagt til Erna Solberg: Vi er blant de få som ser skjønnheten i et balansert budsjett. Hva skal så Frp få i byttehandel? Partiet selv trakk frem veiene.

Høyre og Frp har sammenfallende veipolitikk. Forskjellen er tempo og pengebruk. Det er nærliggende å anta at når Høyre garanterer mot uvettig pengebruk, inkluderer de også overdrevent utbyggingstempo i samferdselssektoren. Det vil likevel bli brukt mer penger på vei enn Venstre ønsker.

En av Fremskrittspartiets fanesaker er lokale folkeavstemninger om bompengefinansiering av veiprosjekt. Jeg er ikke fremmed for å gi dem gjennomslag for det.

En av Fremskrittspartiets fanesaker er lokale folkeavstemninger om bompengefinansiering av veiprosjekt. Jeg er ikke fremmed for å gi dem gjennomslag for det. Går avstemningene filleveien, vil en ansvarlig økonomisk politikk fra regjeringens side (jfr. Høyre) sørge for at det får konsekvenser for det samlede tempoet på utbygging. Da vil folk etterhvert se at det er en sammenheng mellom hvor mye vei vi kan bygge og hvor mange penger vi har.

De politiske vurderingene må følges av de strategiske. Enkelte tok til orde for at de borgerlige eller ikke-sosialistiske partiene bør forhandle frem en felles plattform i forkant av valget. En slik strategi vil utvilsomt være en god idé for Høyre, men en tilsvarende dårlig idé for Venstre, Frp og KrF: Om politikken blir den samme uansett er det jo ingen vits i å stemme på partier som ellers ville dratt tyngdepunktet i den ene eller den andre retningen.

En annen problemstilling er at uttalt borgerlig samarbeid paradoksalt nok kan bidra til at Jens Stoltenberg og de rødgrønne får en ørliten sjangse til å beholde flertallet – dersom Høyre og Frp sin retorikk eller nærhet til deres løsninger bidrar til å drive Venstres og KrFs velgere i retning regjeringen.

Dersom Frp skrur opp tempoet på smakløs retorikk og innvandringspopulisme for å tekkes velgerne frem mot valget, er det små sjangser for at tilstrekkelig mange Venstrefolk evner å se forbi et uspiselig ytre.

Jeg har overhode ingen konklusjon på hvorvidt det er mulig å få til et felles ikke-sosialistisk regjeringsprosjekt i 2013 eller ikke. Dersom Høyre får økonomien, Frp får veiene og Venstre får miljøet, er det et potensielt grunnlag for sakspolitisk samarbeid. Mye avhenger likevel av følelser. Dersom Frp skrur opp tempoet på smakløs retorikk og innvandringspopulisme for å tekkes velgerne frem mot valget, er det små sjangser for at tilstrekkelig mange Venstrefolk evner å se forbi et uspiselig ytre.