Feminist? Javisst!

by Tallak Rundholt

Jeg har en button med påskriften “Kapitalist? Javisst!”. Jeg skulle også gjerne hatt en med påskriften “Feminist? Javisst!” Problemet er bare at de alle sammen er røde, og jeg kler rødt så dårlig.

Jeg skal ikke bruke lang tid på å lekse opp hvordan feminismen har utviklet seg fra sin spede begynnelse til i dag. Forvillede sjeler som skulle finne på å lese dette innlegget kan finne ut av det på egen hånd. Det jeg dermot har lyst til å få frem, er hvorfor “feminist”, kanskje med rette, har blitt et skjellsord på borgerlig side i norsk politikk – og hvorfor det er så synd.

Venstresidens feminister har rett i én påstand. Å gi dem rett i den er til tider kontroversielt, men jeg gjør det likevel: Norge er ikke et land hvor det er reell likestilling mellom kjønn. Å påstå det er å lukke øynene for en forskjellsbehandling som foregår åpenlyst.

Venstresidens feminister treffer med diagnosen, men bommer fullstendig på medisinen. Det er ikke i “harde” strukturer som arbeidsliv og samfunnsdebatt at forskjellsbehandlingen finner sted. Virkemidler rettet mot dem er derfor dømt til å tape, uavhengig av om de er gode eller dårlige ideer. Det er det da også mange feminister som ser.

Forskjellsbehandlingen i dag foregår i hverdagen, i kulturen, i det sivile samfunnet. Det er der skillet mellom venstresiden og høyresiden oppstår, hvor vi finner årsaken til at feministbevegelsen har vokst hos førstnevnte, men funnet dårlige kår og til slutt blitt demonisert hos sistnevnte. Skillet er basert på viljen til å bruke staten som virkemiddel for å gripe inn i det sivile samfunnet, og på forståelsen av individer som gruppe.

For å ta det siste først: Mange feminister mister støtte på den liberale fløyen av det politiske spekteret når de tilsynelatende oppviser vilje til selv å fastsette gruppetilhørighet for andre. For dem, i mange om ikke alle kontekster, er jeg primært en mann. Jeg er en mann før jeg er Sørlending, eller Venstremedlem, eller hveteølentusiast, men mye viktigere – for dem er jeg en mann før jeg er meg.

Når en politisk bevegelse legger dette premisset til grunn handling, begår de med statens velsignelse nettopp den krenkelsen kvinner – men også menn – er utsatt for, som gjør at Norge nettopp ikke er et land med full likestilling mellom kjønnene. De aksepterer at ytre karakteristika som kjønn i noen tilfeller kan ha forrang foran identitet og selvforståelse.

Så til det første: Denne gruppetenkningen, som nok faller venstresiden mer naturlig, henger sammen med viljen til å gripe inn og styre kulturen, styre det sivile samfunnet – ikke som individ i nettverk med andre individer i det vi kan kalle opinionsdannelse, men ved bruk av kollektivistiske virkemidler i offentlig regi, som i ytterste konsekvens betyr tvang. Det er lett å se hvor liberalere faller av.

Dette har altså skremt bort borgerlig side i politikken og bidratt til at høyresiden ikke bare avviser virkemidlene til de fleste feministiske bevegelser i Norge, men også problembeskrivelsen. Dette til tross for at problembeskrivelsen er riktig: Kjønn er en faktor som påvirker hvordan vi behandler hverandre.

Hvorfor feminisme
Manglende likebehandling mellom kjønn er noe langt de fleste er enige om er et onde dersom det begrenser enkeltmenneskets muligheter til fri utfoldelse. Dessverre resulterer diskusjoner rundt temaet ofte i beskyldninger om at venstresiden og/eller kvinnebevegelsen ønsker at alle skal være like. Det er det sikker noen som gjør, men de er neppe i flertall. Problemstillingen er at det fremdeles finnes sosiale situasjoner hvor det legges ulike normative begrensninger på enkeltmennesket avhengig av hvilket kjønn man har.

Eksemplene er mange, men gjelder ikke alle eller alle steder. Et velkjent fenomen blant organisasjonsmennesker er at menn har lettere for å søke seg til ansvarsposisjoner enn kvinner. Årsaken kan være så mangt, men problemstillingen eksisterer og bør møtes åpent. Et annet rimelig ubestridt faktum er at kvinner i mange omgangskretser fremdeles er underlagt en annen seksualmoral enn menn. At sosiale straffereaksjoner på overtredelse styres og gjennomføres nesten utelukkende av andre kvinner gjør det ikke til et mindre problem.

Et enda mindre synlig, men ikke nødvendigvis mindre viktig problem er at individer som tilfeldigvis er kvinner tilsynelatende har færre narrative arketyper å spille livene sine med. Uten å gå videre inn i diskusjonen, kan vi si at menneskers begrensede oppfattelsesevne gjør at vi konstruerer narrativer for oss selv og andre, slik at vi kan navigere i virkeligheten mer eller mindre uskadd. Et ledd i dette er sosiale narrativer eller roller som hver enkelt av oss spiller. Det er verdt å tenke gjennom stereotypene du kan bruke for å beskrive eller karikere venner og bekjente. Man skal ikke lete lenge før det blir åpenbart at narrativene ofte deles inn primært etter kjønn, og at kvinner har færre å spille på enn menn.

Problemet i perspektiv
Mange vil si at disse uregelmessighetene i sosial interaksjon er av liten betydning sammenlignet med de virkelig store kampene kvinner kjemper der ute i Utlandet. Det er vanskelig å være uenig i det, og kritikken er berettiget når den rettes for eksempel mot kvinnebevegelsen. Samtidig kan vi fra et liberalt standspunkt aldri benytte én gruppe individers behov som en unnskyldning for å ignorere andres. Prioriteringer må gjøres, men problemstillingene er ikke sammenlignbare. For afghanske kvinner er det nettopp de harde strukturene som er problemet.

Liberal feminisme
Feminisme bør være like selvsagt for borgerlig side i norsk politikk som for venstresiden, men førstnevnte bør evne å løfte problemstillingene ut av den kollektivismen og gruppetenkningen som har gitt venstresiden eierskap til selve problemformuleringen. Det første steget feminister med ønske om tverrpolitisk enighet kan ta, er å ta inn over seg at problemet ikke kan løses av staten. Det første steget borgerlig side kan ta, er å anerkjenne at det finnes et problem.