Flight 2013 fra Blågrønnland inn for landing

by Tallak Rundholt

I dag er det nøyaktig fire uker siden Unge Venstres landsmøte åpnet for at Venstre – under gitte forutsetninger – kan delta i samme regjering som Fremskrittspartiet. Jeg har brukt disse ukene til mye diskusjon og grubling. Da flyet til Kristiansand lufthavn Kjevik landet kl. 17:00 i går, landet også jeg: UVs linje er et risikoprosjekt med begrensede muligheter for gjennomslag – men alle andre alternativ er mye verre.

Det er nødvendig å begynne med en presisering atter en gang: For meg er det ingenting annet enn de konkrete, sakspolitiske konsekvensene som er av betydning. I prinsippet bør Venstre kunne samarbeide med hvem som helst, forutsatt at resultatet blir mer liberal politikk enn det ellers ville ha blitt. Det gjelder Frp like mye som Ap eller SV eller Solrenningslista i Modalen.

Dette overordnede prinsippet må modifiseres av den maktpolitiske konteksten. Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det til det kjedsommelige: Å opptre vinklete, uklar og utenfor et gjenkjennelig og realistisk styringsalternativ er en politisk dødsdom for et parti som Venstre. I tillegg er det noe usmakelig arrogant ved det å legge til grunn at velgerne ikke har krav på forståelige svar og klare, politiske alternativer å velge mellom.

Situasjonen i 2013 vil være at Arbeiderpartiet sitter i regjering. I motsetning til enkelte andre mener jeg det er en gjennomførbar strategi å gå til valg på å bytte ut SV og Sp med Venstre og KrF, og slik dra Arbeiderpartiet mot høyre. Men det vil bety en reorientering for Venstre som neppe er ønsket av et flertall i partiet. Ei heller vil det brede lag av sosialdemokrater være videre entusiastisk. Da gjenstår det å skape et regjeringsalternativ fra opposisjonen.

Politikk handler om å ta vanskelige valg. Sveinung Rotevatn skriver om hvordan enkelte medlemmer i partiet later til å foretrekke at Venstre skal være en plettfri tenketank fremfor et politisk parti med handlekraft og gjennomføringsevne. Det er en analyse med hold i. En slik innfallsvinkel er forståelig, men lite konstruktiv.

Jeg har selv skissert flere mulige samarbeidsalternativer for Venstre. I etterkant av UVs vedtak står tilsynelatende tre av dem mot hverandre. UV åpner for regjeringsforhandlinger med Frp. Politisk nestleder i Hordaland Venstre, Gunn-Vivian Eide åpner for å ikke kaste en Frp-regjering, etter modell fra Oslo i forrige periode, men vil si tvert nei til regjeringsdeltagelse. Tidligere byråd for Venstre i Bergen, Geir Kjell Andesland, holder fast ved Bondevikpartiene, og foretrekker Ap-samarbeid fremfor Frp-forhandlinger (DN, ikke på nett).

Jeg er enig med Bergen Venstres Per-Arne Larsen: Ingen av disse alternativene er noe å juble over. Faktum er at den grønne liberalismen har dårlige kår i Norge. Det er noe vi må jobbe for å endre, men enn så lenge er det likevel noe vi må forholde oss til.

Min tankerekke er som følger: Å avvise ethvert samarbeid med Frp er å begå kardinalsynden, nemlig å trekke Venstres styringsdyktighet i tvil og skape usikkerhet rundt opposisjonens regjeringsalternativ. Ut går derfor strategien fra 2009. Da står vi igjen med to alternativ: Mindretallsforhandlinger med Frp, eller regjeringsforhandlinger med dem.

Blir det borgerlig flertall på Stortinget etter valget 2013 vil Erna Solberg styre skuten. Hun vil gjøre som Monica Mæland, og invitere alle fire ikke-sosialistiske partier til regjeringsforhandlinger. Dersom Venstre skal binde seg til å ikke gå i regjeringsforhandlinger med Frp, gir vi all makt til Siv Jensen: Ved å sette seg ved forhandlingsbordet tvinger hun Trine ut på gangen og Venstre ut i opposisjon.

Dette vil resultere i en mindretallsregjering av Frp og Høyre, med eller uten KrF. På samme måte som en mindretallsregjering av Høyre, Venstre og KrF, vil dette gi fritt spillerom for illiberale og miljøfientlige krefter i Stortinget. Høyre, Arbeiderpartiet og Frp kan finne sammen i gasskraftsaker, oljesandentusiasme og asylbrems slik de har gjort tidligere.

Ønsket om en borgerlig flertallsregjering er derimot sterkt i Høyre. Er Venstres stortingsrepresentanter nødvendige for å sikre regjeringsflertall, vil både Høyre og Frp strekke seg langt. Venstres viktigste prioriteringer kan få rimelige kår. Når UV stiller som krav at en ny, borgerlig regjering skal føre en bedre miljøpolitikk og en mer human asylpolitikk, er det hverken å gjøre knefall for høyrekreftene eller å fremme umulige ultimatum: Koalisjoner handler om å gi og å ta. Ingen forventer at Venstre stilltiende skal garantere for et regjeringssamarbeid uten gjennomslag for viktige prioriteringer. Det er det ingen partier som gjør.

Det finnes andre tenkelige scenarier. Den rødgrønne regjeringen kan kollapse. Senterpartiet kan skifte side etter valget og etablere Oljesandregjeringen H/Sp/Frp, med støtte fra CO2-entusiastene i LO. Men man vinner ikke valg på å fortelle eventyr.

Med denne tankerekken i bunn fremstår Unge Venstres regjeringsstrategi som den mest fornuftige blant et utvalg av varierende kvalitet. Jeg har ikke drøftet de kommunikasjonsstrategiske utfordringene. Det er ikke gitt at Venstre kan kommunisere dette grunnleggende rasjonelle veivalget til velgerne. Avskallinger blir det uansett hvilke retning vi går. Men å være et sjuprosentsparti på Stortinget som blir overkjørt av utslipps-aksen Ap-H-Frp er ikke særlig annerledes enn å være et femprosentsparti i samme situasjon.