Flight 2013 fra Blågrønnland inn for landing
by Tallak Rundholt
I dag er det nøyaktig fire uker siden Unge Venstres landsmøte åpnet for at Venstre – under gitte forutsetninger – kan delta i samme regjering som Fremskrittspartiet. Jeg har brukt disse ukene til mye diskusjon og grubling. Da flyet til Kristiansand lufthavn Kjevik landet kl. 17:00 i går, landet også jeg: UVs linje er et risikoprosjekt med begrensede muligheter for gjennomslag – men alle andre alternativ er mye verre.
Det er nødvendig å begynne med en presisering atter en gang: For meg er det ingenting annet enn de konkrete, sakspolitiske konsekvensene som er av betydning. I prinsippet bør Venstre kunne samarbeide med hvem som helst, forutsatt at resultatet blir mer liberal politikk enn det ellers ville ha blitt. Det gjelder Frp like mye som Ap eller SV eller Solrenningslista i Modalen.
Dette overordnede prinsippet må modifiseres av den maktpolitiske konteksten. Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det til det kjedsommelige: Å opptre vinklete, uklar og utenfor et gjenkjennelig og realistisk styringsalternativ er en politisk dødsdom for et parti som Venstre. I tillegg er det noe usmakelig arrogant ved det å legge til grunn at velgerne ikke har krav på forståelige svar og klare, politiske alternativer å velge mellom.
Situasjonen i 2013 vil være at Arbeiderpartiet sitter i regjering. I motsetning til enkelte andre mener jeg det er en gjennomførbar strategi å gå til valg på å bytte ut SV og Sp med Venstre og KrF, og slik dra Arbeiderpartiet mot høyre. Men det vil bety en reorientering for Venstre som neppe er ønsket av et flertall i partiet. Ei heller vil det brede lag av sosialdemokrater være videre entusiastisk. Da gjenstår det å skape et regjeringsalternativ fra opposisjonen.
Politikk handler om å ta vanskelige valg. Sveinung Rotevatn skriver om hvordan enkelte medlemmer i partiet later til å foretrekke at Venstre skal være en plettfri tenketank fremfor et politisk parti med handlekraft og gjennomføringsevne. Det er en analyse med hold i. En slik innfallsvinkel er forståelig, men lite konstruktiv.
Jeg har selv skissert flere mulige samarbeidsalternativer for Venstre. I etterkant av UVs vedtak står tilsynelatende tre av dem mot hverandre. UV åpner for regjeringsforhandlinger med Frp. Politisk nestleder i Hordaland Venstre, Gunn-Vivian Eide åpner for å ikke kaste en Frp-regjering, etter modell fra Oslo i forrige periode, men vil si tvert nei til regjeringsdeltagelse. Tidligere byråd for Venstre i Bergen, Geir Kjell Andesland, holder fast ved Bondevikpartiene, og foretrekker Ap-samarbeid fremfor Frp-forhandlinger (DN, ikke på nett).
Jeg er enig med Bergen Venstres Per-Arne Larsen: Ingen av disse alternativene er noe å juble over. Faktum er at den grønne liberalismen har dårlige kår i Norge. Det er noe vi må jobbe for å endre, men enn så lenge er det likevel noe vi må forholde oss til.
Min tankerekke er som følger: Å avvise ethvert samarbeid med Frp er å begå kardinalsynden, nemlig å trekke Venstres styringsdyktighet i tvil og skape usikkerhet rundt opposisjonens regjeringsalternativ. Ut går derfor strategien fra 2009. Da står vi igjen med to alternativ: Mindretallsforhandlinger med Frp, eller regjeringsforhandlinger med dem.
Blir det borgerlig flertall på Stortinget etter valget 2013 vil Erna Solberg styre skuten. Hun vil gjøre som Monica Mæland, og invitere alle fire ikke-sosialistiske partier til regjeringsforhandlinger. Dersom Venstre skal binde seg til å ikke gå i regjeringsforhandlinger med Frp, gir vi all makt til Siv Jensen: Ved å sette seg ved forhandlingsbordet tvinger hun Trine ut på gangen og Venstre ut i opposisjon.
Dette vil resultere i en mindretallsregjering av Frp og Høyre, med eller uten KrF. På samme måte som en mindretallsregjering av Høyre, Venstre og KrF, vil dette gi fritt spillerom for illiberale og miljøfientlige krefter i Stortinget. Høyre, Arbeiderpartiet og Frp kan finne sammen i gasskraftsaker, oljesandentusiasme og asylbrems slik de har gjort tidligere.
Ønsket om en borgerlig flertallsregjering er derimot sterkt i Høyre. Er Venstres stortingsrepresentanter nødvendige for å sikre regjeringsflertall, vil både Høyre og Frp strekke seg langt. Venstres viktigste prioriteringer kan få rimelige kår. Når UV stiller som krav at en ny, borgerlig regjering skal føre en bedre miljøpolitikk og en mer human asylpolitikk, er det hverken å gjøre knefall for høyrekreftene eller å fremme umulige ultimatum: Koalisjoner handler om å gi og å ta. Ingen forventer at Venstre stilltiende skal garantere for et regjeringssamarbeid uten gjennomslag for viktige prioriteringer. Det er det ingen partier som gjør.
Det finnes andre tenkelige scenarier. Den rødgrønne regjeringen kan kollapse. Senterpartiet kan skifte side etter valget og etablere Oljesandregjeringen H/Sp/Frp, med støtte fra CO2-entusiastene i LO. Men man vinner ikke valg på å fortelle eventyr.
Med denne tankerekken i bunn fremstår Unge Venstres regjeringsstrategi som den mest fornuftige blant et utvalg av varierende kvalitet. Jeg har ikke drøftet de kommunikasjonsstrategiske utfordringene. Det er ikke gitt at Venstre kan kommunisere dette grunnleggende rasjonelle veivalget til velgerne. Avskallinger blir det uansett hvilke retning vi går. Men å være et sjuprosentsparti på Stortinget som blir overkjørt av utslipps-aksen Ap-H-Frp er ikke særlig annerledes enn å være et femprosentsparti i samme situasjon.
Som alltid er det både interessant og nyttig å lese refleksjonene dine.
Samtidig setter jeg pris på kommentarer og *dine* refleksjoner rundt samme tema, Sesselja
Hei. Absolutt interessant, og langt ryddigere enn mine egne betraktninger. Det du avslutter med er også interessant, nemlig at det nok er store kommunikasjonsutfordringer med en slik løsning. For skal vi velge en strategi som vinner valget for Venstre rent prosentmessig og representantmessig? Eller skal vi velge en strategi som potensielt gir størst gjennomslag for Venstrepolitikk (hvis den først slår til)? Eller skal vi velge en strategi som gjør minst langsiktig skade hvis den feiler? Eller skal vi velge en strategi som flest medlemmer er komfortable med?
Jeg er hvertfall usikker på om din løsning er en valgvinner, til det er for mye usikkert. Betingelsen er vel at man ved å velge å gå til valg på en borgerlig regjering pluss Frp så utløser man et større velgerpotensial blant såkalte lyseblå velgere, enn man mister av sentrumsorienterte og mer røde velgere. Jeg vet ikke om det kommer til å skje.
Men uansett, jeg tro Venstre er tvunget opp i en situasjon hvor vi kanskje må akseptere en slik løsning som du skisserer. Et eventuelt brudd blant de rødgrønne kan nok endre forutsetningene en del, men da har nok allerede Venstre gjort et valg…
Det som jeg imidlertid ønsker en litt utvidet diskusjon på er premisset om av vi må gi klar beskjed på forhånd. Jeg er enig. Valg av politiske samarbeidspartnere får selvsagt politiske konsekvenser, og det har velgerne krav på å vite. I tillegg har man sannsynligvis en umulig kommunikasjonsutfordring hvis man skal tåkelegge debatten. Men (men, men) har ikke også velgerne krav (i så fall) på å vite hva de politiske konsekvensene av samarbeidsvalget er? For vi ønsker vel ikke å la velgerne gjette seg frem til det? Men tør Venstre være klar på konsekvensene? Liker vi selv å se de politiske konsekvensene av et slikt valg?
Hei!
Nøkkelen her er jo at det er velgerne som bestemmer konsekvensene, i at styrkeforholdene mellom partiene etter valget vil ha mye å si. Det er mulig å tenke seg en avtalt plattform, på lik linje med et avtalt samarbeid. Men det er lite sannsynlig at noe slikt vil bli spesielt godt gjennomarbeidet, taktiske vurderinger tatt i betraktning. Dessuten fratar det velgerne et vesentlig privilegium, nemlig også å korrigere styrkeforholdet innad i en koalisjon, slik rødgrønne velgere gjorde i 2009. Her tror jeg Venstre kan *tjene* på Frp-skepsis, men det er litt på siden av diskusjonen. En eventuell borgerlig regjeringsplattform vil nok forbli gjenstand for (mye) spekulasjon helt frem til etter valget.
Og jeg mener vi må balansere alle de strategiene du skisserer, men politisk gjennomslag er og blir den viktigste. De andre er bare midler til dette målet. Så kan man drømme om intrikate strategiske finurligheter som skal gi utslag i 2017 eller enda lenger frem, men jeg er ikke helt der.
Hei. Dette er jeg forsåvidt enig i. Men det som egentlig er spørsmålet mitt er hva de politiske konsekvensene av samarbeidsvalget i seg selv kan være – uavhengig av størrelse. Er det noen saker vi nødvendigvis velger bort ved å velge modellen med borgerlig+Frp? Og omvendt? Eller er det i utgangspunktet like stort potensial for gjennomslag på alle saker uavhengig av samarbeidspartnere og at alt handler om styrkeforholdet internt? Er det kvalitative forskjeller i tillegg til kvantitative? Jeg antar at om spørsmålet om nordsjøturnus i omsorgsyrker skulle være et nasjonalt spørsmål så kunne man kanskje skrinlagt det før forhandlingene og før valgkampen om det gjaldt et samarbeid med AP (?). Er det tilsvarende saker vi må anta at det ikke under noen omstendigheter vil være mulig å får gjennomslag med de borgerlige og Frp? Og i så fall så burde vi vel fortelle velgerne det?
Like *lite* potensial er det vel også relevant å snakke om.
Forskjellene på Høyre og Ap er (dessverre?) ikke enorme, tatt i betraktning hvor konsensusorientert norsk politikk her. Men jeg tror utdanningspolitikken, skattepolitikken og småbedriftspolitikken til Venstre vil få bedre kår den veien, enn med Ap. Miljø og innvandring er like vanskelig begge veier. Og så tror jeg ikke Høyre hadde klart å trumfe gjennom en sak som DLD.
I denne omgang vil eg berre ta for meg denne setninga:
“Men å være et sjuprosentsparti på Stortinget som blir overkjørt av utslipps-aksen Ap-H-Frp er ikke særlig annerledes enn å være et femprosentsparti i samme situasjon.”
Det ligg – underleg nok – i Venstre-medlemmet sin natur at me har vanskeleg for å tenkja oss at me kan hamna under sperregrensa. Men det var faktisk det me gjorde sist gong. Og to val før der igjen. Et cetera. Altså: Alternativa er ikkje å vera femprosents eller sjuprosents parti. Eit høgst realistisk alternativ for oss er å få 3,0-3,9 prosent, og få 0 til 2 stortingsrepresentantar, iallfall viss me brått vinglar over i Frp-leiren. Vil partiet tola endå eit valresultat under sperregrensa? Eg berre reiser spørsmålet – for det er også eit moment me bør tenkja gjennom.
Jeg tror – og knyttet til den problemstillingen finnes det bare sterkt subjektive vurderinger – at Venstre ikke kommer under sperregrensen hverken om vi går inn for Frp-samarbeid eller rødgrønt samarbeid. Det eneste som kan få oss under sperregrensen er en svak partiorganisasjon og/eller et uavklart regjeringsalternativ. Tidligere har vi ofte hatt problemer med førstnevnte, men det er et tilbakelagt stadium. Vi har fremdeles problemer med det sistnevnte, men det er heldigvis rimelig enighet rundt nødvendigheten av å være en del av et klart regjeringsalternativ – selv om det ikke er den samme enigheten rundt hva det alternativet skal være.
Fint skreivet, selv om alle ordene skjuler at du selvfølgelig hadde landet på det standpunktet, og at både du og jeg visste dette da du “var usikker på om UV’s LM-uttalelse var det rette”.
Er vanskelig å være uenig med deg i en del av slutningene dine, selv om du her har vært rent politisk. Velger-kommunikasjon er et aspekt som er lett oversett. Det samme med internpolitisk (hei, Øystein…) og…blablaaaa.
Ps. Benytter anledningen til å oppfordre deg til å “vaske” bloggtipsene dine, så jeg slipper å klikke meg inn på blogger som ikke er oppdatert siden i fjor…
“Skreivet”?!
Takk for komplement for skreivingen.
Ikke bare hadde jeg ikke “landet” tidligere, jeg var opprinnelig (tidligere i høst) på motsatt side, altså “Oslomodell”-kjøret.
Kommunikasjonsutfordringen er stor, ingen tvil om det. Men det tror jeg den hadde vært uansett. Internpolitikk er også viktig, men kan aldri være overordnet de politiske prioriteringene.
Trodde faktisk jeg hadde valgt et WordPress-tema som skjulte lenkene.
Tror det er best om jeg bare fjerner hele bunten – ingen som navigerer slik lenger uansett.