2001: En borgerlig odyssé
by Tallak Rundholt
For knapt en uke siden kastet Unge Venstre en borgerlig brannfakkel inn i samarbeidsdebatten: UV vil åpne for en ikke-sosialistisk firepartiregjering dersom det er grunnlag for det etter forhandlinger. De har fått mye motbør, men også mye støtte. Et slikt veivalg til gjøre norsk politikk ytterligere todelt, eller kanskje snarere formalisere den blokkdelingen som allerede finnes. Det er manges ønskedrøm, kanskje også min egen – uten at den ønskedrømmen nødvendigvis behøver inkludere Frp. Min utfordring til UV og de som har våget å ta stilling til spørsmålet allerede er da: Hvordan skal den “blågrønne” blokken opprettholde flertall? Norges parlament har nemlig bare bestått av et flertall av Høyre, Venstre, KrF og Frp én stakkarslig gang siden Krigen.
Året var 2001, og regjeringen Bondevik (II) hadde flertall i Stortinget med støtte fra Fremskrittspartiet. Men det er første og eneste gangen det har skjedd.
Senterpartiet avgjør
Derimot er det heller ikke slik at venstresiden har regjert uutfordret siden Terboven tok natta. Hvorvidt Norge er blitt styrt av en borgerlig eller en sosialdemokratisk regjering har nemlig stort sett vært avhengig av Senterpartiet. Etter 1961 er det bare Stortingsvalgene i 1973 og 1977 som har resultert i rødt flertall. I praksis er det ikke slik at det alltid var vært Senterpartiet som har stukket kjepper i hjulene for ikke-sosialistisk samarbeid. Det har de øvrige partiene ofte klart fint selv. Men det er bare Senterpartiet som har tatt turen helt over, og vært villig til å inngå formalisert samarbeid med Arbeiderpartiet (med unntak av en ulykksalig afære for Venstre i 1985 …).
De siste par Stortingsperiodene har dette samarbeidet blitt sammensveiset. APs kraftsosialisme har fått gjenklang hos Senterpartiets statsråder, og det engang så statsskeptiske bondepartiet er blitt en fanebærer for offentlig kontrolliver og styringsglede. Ensomme stemmer i natten tror fremdeles på kursendring fra Senterpartiet, men det sitter nok svært langt inne.
Blågrønt flertall
Skifter Senterpartiet side er det røde flertallet historie. En gjentagelse av 70-tallet er usannsynlig. Dersom de derimot blir ved sin lest, må de fire opposisjonspartiene sikre stabilt flertall på egen hånd. Uansett hvordan forholdet mellom dem skal være, er alternativet fortsatt rødgrønt flertall av SV, AP og Senterpartiet. Og et slikt flertall var det i 2009. I 2005. I 1997, 1993, 1989, 1985 og 1981. 2001 var et blaff. Hvordan unngå at 2013 blir det samme?
Skal ein tru at meiningsmålingar har vore innanfor feilmarginane sine nokre gongar så har det faktisk til tider vore slik at eit borgarleg alternativ (Utan SP) faktisk har hatt svært overveldande fleirtal. Så sterkt fleirtal at Høgre og Frp åleina hadde fått styrt.
Så her trur eg folks irritasjon med regjeringa vil overkøyra bondehistorikk.
Jeg syns det er håpløst at man bare driver og setter opp rød mot blå, borgerlig mot sosialistisk. Jeg mener det er gammeldags måte å tenke på. De gamle stereotypiene med kommunisme mot kapitalisme som to motpoler er forbi. Alle politiske parti på stortinget tilhører den markedsorienterte politikken, med forskjellige tekniske redskaper for typer av eierskap og drift. Hvorvidt et stort konsern er statlig eid eller eid av en kapitalist er i utgangspunktet bare en teknisk detalj for folk flest nå, og ikke et gedigent stridstema som før. “The best of both worlds” er noe de fleste egentlig syns er bra, og så er det litt diskusjon om hva som er “best” og hva som er “bad” i “both worlds”.
Slik jeg ser det er det menneskesyn og moral/etikk som burde avgjøre samarbeide i mye større grad enn tekniske økonomiske løsninger. Og samarbeidet burde fokusere på dette, og ikke på taktikk. (Politikk er i noen grad et spill om makt, men spillet er også med på å ødelegge respekten for politikere.)
Slik jeg ser det bør Venstre, Høyre og Ap finne sammen. Venstre har ingenting moralsk til felles med Krf. Krf hører sammen med Sp og Frp, hvor de kan dyrke Israel-servilitet og kristenkulturelle bondeknøl-verdier i den snevre heksegryten sin.
Ap må kutte i sin tilhørighet til LO, og H må kutte i sin tilhørighet til skipsredere og andre rike onkler. V og H må kutte støtte til religiøse skoler (ikke alt privat er bra bare fordi det er privat), og Ap må få mere fokus på mangfold, også innenfor driftsmodeller. Med relativt små justeringer vil disse tre partiene kunne finne hverandre. Det er tekniske justeringer, mens i forhold til Krf og Frp er det snakk om et helt annet menneskesyn og verdenssyn. Skjønner ikke at Venstre vil ha noe med dem å gjøre.
Når begynte Venstre å tro at Høyre er statsskeptisk? Og hva er kraftsosialisme? Når Ap ønsker industri velkommen er det kraftsosialisme. Når Høyre har nøyaktig samme standpunkt er det kapitalisme…. Både Høyre og Ap er sterkt for verdiskaping, og for et godt velferdssamfunn basert på humane verdier. Jeg tror egentlig Venstre kan slutte seg til det, om de kan legge fra seg noen kjepphester fra 1965.
Om enn så interessant det er å diskutere, er det en fullstendig irrelevant problemstilling. Høyre og Ap kommer aldri til å “finne sammen” i betydningen stabilt styringsalternativ. Jeg skulle ønske jeg kunne fly, men jeg planlegger ikke fremtiden min som om jeg kommer til å lære meg det.
Mitt poeng er at det burde være irrelevant å overhode diskutere samarbeid med Krf og Frp, som er kristenfundamentalistiske partier. Det syns du er greit, og forkaster dermed totalt deres eget moralske fundament.
Ergo er det uaktuelt å gi Venstre en stemme, siden de heller samarbeider med kristne partier enn de som ønsker å få til noe bra i samfunnet. Så da får dere stå på taktikken fra 1958, og se at dere fortsatt vil ligge rundt sperregrensen. Synd, siden det er taktikken deres som forhindrer vettuge folk i å stemme på dere. Deres moralske fundament er nemlig bra, men deres taktiske valg suger.
Verden er dessverre ikke skrudd sammen slik at man kan forme den helt etter eget forgodtbefinnende. Velger man bort for eksempel KrF, må man erstatte partiet med en annen samarbeidspartner. Jeg kan ikke se hvem det skulle vært.
Enig i det. Man må være pragmatisk i forhold til at verden består av mange meninger.
Men å velge bort Krf burde være enkelt. For alternativ samarbeidspartner er Ap. Da får du byttet et lite kristenfundamentalistisk parti mot et stort humanistisk parti. En vinn stuasjon av dimensjoner for Venstre.
Og der illustrerer du på en god måte hvorfor vi nok ikke stemmer på samme parti.