Prinsippfast idealisme eller selvpålagt politisk eksil?
by Tallak Rundholt
Helgens landskonferanse i Venstre sparket igang marathonløpet mot Stortingsvalget i 2013. Innen den tid skal det mases. Mye. Mest om hvem som skal leke med hvem. Selv er jeg fremdeles i tvil. Sjelesorg mottas med takk.
Én ting er jeg hellig overbevist om: Venstre vil bli avkrevd et svar om hvilke(n) regjeringskonstellasjon(er) vi foretrekker. Vingling og ubesluttsomhet vil bli straffet hardt. Vi må velge.
Venstre må ta klart stilling til hvem som skal styre landet, slik at vi kan få ro til å snakke om hvordan landet skal styres. Venstre må ta klart stilling til hvem som skal styre landet, slik at det ikke blir et risikoprosjekt for regjeringsbevisste velgere å stemme på oss. Men mest av alt må Venstre ta klart stilling til hvem som skal styre landet, fordi det er det valg handler om.
Gitt en slik problemstilling må Venstre stille seg de samme spørsmålene som i alle andre politiske saker: Hva er politisk ønskelig, og hva er praktisk mulig?
Å gå rundt grøten har liten verdi. Jeg skal kalle en spade for en spade: Hele diskusjonen dreier seg om Venstres forhold til Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Det å tro at Venstre er i en slik stilling at man ikke behøver å velge mellom dem er derimot å tro på korpulente menn i røde nattkjoler. Parlamentarisk praksis og finurlige finter er et dårlig grunnlag for god velgerkommunikasjon: Folket vil ha klare svar på enkle spørsmål.
Mitt personlige forhold til disse partiene er enkelt: Jeg liker ingen av dem. Blir jeg tvunget til å velge er jeg likevel ikke i tvil særlig lenge: Stilt overfor Fremskrittspartiets politiske program er jeg militant motstander av et knippe sentrale punkter – i hovedsak miljø og innvandring. Disse kan man forhandle om, og vinne frem på. Stilt overfor Arbeiderpartiets program er jeg fundamentalt uenig i selve premissene for politikken. Jeg ønsker en tøff politikk for å aktivt redusere statens størrelse, makt og innflytelse. Det kan Arbeiderpartiet aldri gå med på.
Så er spørsmålet: Hva betyr det å velge mellom Ap og Frp? Svaret er ikke gitt. Det er ikke sånn at et slikt valg nødvendigvis betyr at Venstre skal velge mellom å sitte i regjering med Arbeiderpartiet og å sitte i regjering med Fremskrittspartiet. Flere alternativer er realistiske valgmuligheter.
1) Venstre kan velge å sitte i regjering med Arbeiderpartiet. Det har Venstre åpnet for før – riktignok uten videre hell. Men året er ikke lenger 1985, jeg er ikke lenger ett år gammel, og Venstres partileder heter ikke lenger Odd Einar Dørum. Å åpne for å erstatte SV i den rødgrønne regjeringen kan være å ta tyren ved hornene, se til Danmark og sakte men sikkert tvinge sosialdemokratiet i kne. Et slikt valg kan være praktisk mulig, men ikke spesielt ønskelig.
2) Venstre kan velge å støtte en mindretallsregjering med Arbeiderpartiet. Bort med SV, bort med Sp. En besnærende tanke. Venstre blir likevel da et halegeng til Jens, en garantist for fremdeles Arbeiderpartistyre – og det uten å selv ha et regjeringsprosjekt å vise til. Velgere blir sjelden imponert av partier uten prosjekter. Da blir det hverken politisk ønskelig, eller praktisk mulig.
3) Venstre kan velge å sitte i en regjering med Høyre og KrF – og si tvert nei til alt annet. Budskapet er klart. Alternativet er også fra min side det mest politisk ønskelige. Men er det praktisk mulig? En slik holdning kan gjøre at Venstre blir oppfattet som en bremsekloss for borgerlig samarbeid. Tidsånden straffer kranglefanter. Alternativet kan oppfattes som vinglete, for hva er vel ikke et slikt ultimatum annet enn et tilsløret “heller Jens enn Jensen”? Det viktigste er likevel at det gjør at Venstre ikke lenger er herre over egen sjebne. Slik er det på mange måter i dag. Vi velger selg å gi Frp mulighet til å legge ned veto mot Venstremakt. For hva er vel urimelig med at så lenge vi ikke vil støtte dem, kan de si at de heller ikke ønsker å støtte oss? I en slik situasjon har Venstre gått i selvpålagt politisk eksil – for et flertall av Høyre, Venstre og KrF, det blir det ikke.
4) Venstre kan velge å støtte en ikke-sosialistisk mindretallsregjering. Det vil være nye takter fra partiet. Aldri før har partiet sagt at jo – vi kan støtte en mindretallsregjering hvor Frp deltar. Vår holdning til en slik regjering avhenger av hvilken politikk som blir ført, ikke hvem som fører den. Følgende alternativ kan skisseres for velgerne: Enten blir Frp større enn sentrum, og vi aksepterer å forhandle med en mindretallsregjering med dem og Høyre – eller så blir sentrum større enn Frp, og så aksepterer de å forhandle med oss og Høyre. Fordelen med en slik strategi er at det gir velgerne tre alternativer, og ro til å diskutere de politiske forskjellene mellom de alternatiene. I tillegg spiller det ballen over til Frp: Prioriterer de en mindretallsregjering med Ap fremfor en med Høyre, KrF og Venstre – ja da er det de som er proppen i det ikke-sosialistiske samarbeidet.
Et slikt alternativ er kanskje den beste kombinasjonen av ønskelig og mulig. Spørsmålet er hvorvidt våre velgere er rasjonelle nok til å se at dette er det alternativet som gir størst mulighet for å gjennomføre mest mulig Venstrepolitikk, eller om frykten for Frp er for stor.
5) Venstre kan velge å gå inn i en bred, ikke-sosialistisk regjering. Fordelene sammenlignet med alternativet over er åpenbare: Det er bedre med hånden på rattet enn panoramautsikt fra baksetet – selv om baksetesjåfører ikke er uten innvirkning. Gitt klart, borgerlig flertall på meningsmålingene tvinger det også velgerne til å velge hvilken side i en slik regjering de skal styrke – sentrum eller Frp? Mange vil velge det første. Spørsmålet er likevel det samme som over: Er frykten for det onde større enn troen på det gode?
Jeg har foreløpig ingen svar. Én ting er jeg likevel sikker på: Grensen mellom prinsippfast idealisme og selvpålagt politisk eksil er uklar. I øyeblikket befinner vi oss i det sistnevnte.
Flott Tallak! Dette er gøy. Slitsomt, ubehagelig og gøy på samme tid. Jeg vil kverulere litt, klage litt og lansere noen alternativer til.
For det første vil jeg påpeke at det dette innlegget ikke tar høyde for er at også Høyre er noe av det verste som finnes. De er rett og slett uforståelig ufordragelig.
I ikke-parlamentariske ordelag er de motorstopp i Fløyfjellstunnelen i rushtiden, vin lagret altfor varmt med sammenklumpet bunnfall, iskrem som har vært tint og frosset ned for mange ganger, mugnet smøreost, reklame på radio, våte sokker, rotfylling… og nå har jeg brukt opp mine kreative beskrivelser allerede før jeg kommer til den andre skrekkelige kompanjongen fra Bondevik II. Men med andre ord er Høyre selve djevelen, bare det at de for tiden er inne i en retorisk forkledning hvor de forsøker å fremstå som noe annet enn ondre. Det er de jo selvsagt ikke. Og Krf er jo stort sett både pest og kolera de også.
Jeg vil derfor understreke at vårt (og mitt) foretrukne alternativ (H+V+Krf) selvsagt er et særdeles ubehagelig steg i seg selv. Jeg kan ikke erindre annet enn vemmelse når jeg tenker tilbake på Bondevik II. Uansett hva Venstre fikk gjennom med sine tre startsråder og to stortingsrepresentanter, så er alt jeg husker det jeg oppfatter som Erna Solbergs skrekkelige opptreden og framferd som kommunalminister. Hun er jo kanskje ikke en person det er lett å like i utgangspunktet, men den perioden der kaster fortsatt enorme skygger over det dårlige inntrykket jeg hadde av henne.
Jeg vil også påpeke de interessante forskjellene mellom Krfs og Venstres veivalg når det gjelder samarbeid med Frp.
Mens det er vanskelig å se hva som Venstre og Frp skulle ha i felleskap, er det lettere å se hva som forener Krf og Frp. Mens Venstre er et parti som kjemper for en radikal miljøpolitikk og en liberal innvandringspolitikk og menneskesyn, så vil ikke Frp anerkjenne miljøproblematikken og de er motstandere av en liberal innvandringspolitikk – enn så rart det høres ut når de knytter seg til en liberal idétradisjon, men de vil altså ha kraftige innstramninger.
Det absurde med et Frp-Venstre-samarbeid er jo at ikke bare er miljø og en liberal og human innvandringspolitikk to av de største kampsakene til Venstre, men det er også de to viktigste kampsakene til Frp – selvsagt med motsatt fortegn: Kampen for å kunne forurense så mye man selv vil, og kampen for å kunne føre en inhuman asylpolitikk. Venstre er ingenting uten kampen for miljøet og kampen for en human politikk. Frp er absolutt ingenting verd uten kampen mot en human innvandringspolitikk eller uten kampen mot en god klimapolitikk. Da er det ingenting igjen av Frp og ingen vits å stemme på de. Begge partiene er motpoler på to av sine absolutt viktigste kjernesaker.
For Kristelig folkeparti er det til dels annerledes. Hva som er Krfs viktigste saker, og hva Krf “egentlig” er, er vanskelig å si. Og svaret er nok forskjellig landet rundt. Men det er jo ikke tvil om at Kristelig folkepartis eksistensgrunnlag unektelig må være knyttet til å være et “kristelig” parti.Mens Venstre i teorien deler en liberal tanke om enkeltindividets frihet med Frp, så er det det det erkekonservative Krf deler med Frp. Nå er kanskje ikke Krf særlig Frp-nær i praktisk politikk, men mange i Frp og Krf vil ha et felles idégrunnlag. De liker såkalte “kristne verdier” (uten at noen har kunne redegjøre på fornuftig vis hva det er), de er blinde Israelpatrioter og de er ikke særlig hypp på liberal politikk. HVis man skal lete etter kjernesaker for Krf så kan det godt være at Krf får mest igjen for den praktiske konsekvensen av dette sammen med AP. Men nå er nå engang Krf legitimert i at de er “kristne” og skal man gi kampen for å “kristne” Norge forrang og prioritere kampen for at Kristendommen skal få større innflytelse i det norske samfunnet (og hvis ikke kunne de jo kalt seg “Kjekke, rare folkepartiet eller noe), så er det jo ingen tvil om at de får mer igjen med å samarbeide med Frp enn å samarbeide med AP, eventuelt Frp/Høyre versus AP/SV. Så mens Venstre er uenig med Frp på sine kjernepunkter, er i det minste Krf enig med Frp i de sakene som på sett og vis legitimerer dets eksistens.
Men jeg lovet altså flere alternativer. Så her kommer de:
6. Venstre kan velge å støtte en mindretallsregjering med Høyre.
Hvis AP og co klarer å fortsette med i samme ubrukelige takten frem mot valget i 2013, og Høyre klarer å fortsette å lure folk til å tro at deres prosjekt ikke er å grafse til seg så mye kake til seg selv som mulig, så vil jo dette kunne være et like realistisk alternativ som en ren AP-regjering. I mine øyne er dette å foretrekke både fremfor å støtte en mindretallsregjering av AP og å på noe vis samarbeide om å plassere Frp i regjering.
7. Venstre kan samarbeide med alle
(samarbeide i og utenfor regjering med de partiene og den konstellasjonen som gir mest igjen politisk i forhandlinger).
Samrbeidsdiskusjonen har en politisk og en strategisk side. Dette er det eneste av alle alternativer som kun er politisk. Alle andre alternativer har et dominerende strategisk element. Politisk i betydning å gjøre et valg tuftet på mulighet for politisk gjennomslag basert på valgresultatet. Strategisk i betydning å gjøre valg på vurderinger knyttet til forventet valgoppslutning, målgrupper, realistiske konstellasjoner osv. Samtidig er dette kanskje også det alternativet som er vanskeligst strategisk sett. Alternativet om å samarbeide med alle er altså det eneste “riktige”, men også kanskje det vanskeligste.
Skal man overhode tro på noen av argumentene til disse standhaftige Frp-diggerne, så må man også åpne opp for å samarbeide med alle andre. Argumentasjonen lyder jo at man ikke må utelukke seg selv fra et samarbeid som potensielt sett kan gi større gjennomslag politisk, men at det strategisk sett er så stor frykt for Frp at man kanskje må la være (nå går riktignok denne argumentasjonen ut på at Frp slutter å føre Frp-politikk i et slikt samarbeid, og det er jo en god tanke, men nok om det). Sekundært at man uansett må åpne opp for å se på mulighetene slik at man ikke plasserer seg selv på sidelinjen. Hvis man ikke er villig til å applisere denne retorikken på alle partier så har man innført et premiss i argumentasjonen som nok ikke alle kan gå god for uten å ha testet; nemlig at Venstre ligger politisk nærmest Høyre og Krf – deretter Frp. Ser man bort fra et slikt premiss bør man åpne for samarbeid med alle. Altså gjøre et årsmøtevedtak på at Venstre kan samarbeide i og utenfor regjering med de partiene og den konstellasjonen som gir mest igjen politisk i forhandlinger (enten fremforhandlet som politisk plattform/intensjonsavtale før valg eller i forhandlinger etter valg. Alt annet er egentlig pysete og basert på at våre velgere ikke forstår dette. Våre velgere er folk, og folk flest forstår jo ingenting, så jeg deler jo den frykten. Men alle andre valg er altså strategisk basert. I praksis betyr dette altså at Venstre frem mot valget i 2013 åpner opp for å ta del i, eller innsette, den regjeringen som gir de mest igjen politisk. Altså å åpne opp for Frp-samarbeid og se hvor det leder hen. Hvis man i sonderinger får inntrykk av at Frp vil slutte å føre Frp-politikk så er det virkelig noe å gå for. Samtidig må man jo åpne for å sondere med andre alternativer. Hva vil SV og Rødt gi Venstre? Dette bør jo egentlig være et spiselig alternativ for alle fraksjoner i Venstre. De som mener at man får størst politisk gjennomslag i et AP-samarbeid bør jo ikke være redd for sonderingene med Frp, og vice versa. De som mener at Venstre virkelig har noe å gjøre i et Frp-samarbeid vil jo ikke ha noe å frykte for samtaler med AP og SV.
Dette er jo muligens strategisk selvmord. Men det er politisk riktig. For å redusere sjansene for fullstendig velgerflukt så kan man jo sondere før valget. Altså avklare hva man vil på forhånd. Er APs flørt med sentrum noe hold i? Vil Frp anerkjenne miljøutfordringer? Hvis regjeringen er sprukket kan Venstre sondere med bare AP på den ene siden, og de to andre borgerlige partiene pluss Frp på den andre siden. Hvis de rødgrønne skal ta nyvalg kan Venstre i såfall forhandle med de rødgrønne. Får man mest igjen ved å samarbeide med Frp så må vi gjøre det. Får vi mest igjennom i å støtte en mindretallsregjering av AP og Frp så må vi gjøre det.
Jeg kjenner at dette er mitt favorittalternativ foreløpig. Ikke det at jeg liker politisk selvmord. Morsomt med Jagland, men ikke like morsomt hvis det er Venstre.
PS: Når det gjelder valget av høyreside og venstreside: Jeg har valgt å se Venstre som et borgerlig parti, og velger slik sett høyresiden fremfor venstresiden. Men det er selvsagt bare i en todeling. Og skulle situasjonen bli kritisk, sånn dommedagish eller hungersnødaktig, og denne todelingen utkrystallisere seg i en klassekamp mellom fattige på venstresiden og rike priviligerte på høyresiden, hvor jeg må velge å kjempe for de fattige og underpriviligertes rettigheter eller å beskytte de rikes privilegier, ja da velger jeg venstresiden. Det er selvsagt firstende å sitte å spise kake med Høyre i en slik situasjon, enn det er å bake barkebrød med SV, men jeg innbiller meg at de fleste i Venstre vil velge barkebrød (?).
Interessante refleksjoner, Per-Arne, selv om jeg er uenig i premissene. Men til alternativene dine: Jeg synes alternativ 6 lider av samme svakhet som mitt alternativ 2, altså at Venstre da går til valg på å *ikke* sitte i regjering. Det tror jeg gjør oss – og ethvert annet parti – adskilling mindre interessant, og kommuniserer indirekte at vi ikke har noe politisk prosjekt.
Alternativ 7 er mer interessant. Her skisserer du egentlig 7a og 7b: Gjennomføre en åpen prosess om samarbeid *før* valget, eller *etter* valget. Jeg er hellig overbevist om at det siste vil være ødeleggende, da en stemme til Venstre vil være tidenes risikoprosjekt. Det er heller ikke utelukkende politisk, eller for å si det på en annnen måte: Det utelukker en politisk dimensjon. “Policy” er ikke den eneste relevante dimensjonen i politikken. Velgere er minst like opptatt av *hvem* eller hvilke(t) parti(er) som skal styre – med rette, mener jeg.
Da har jeg mer sans for 7a, som du sier tar sikte på å sondere og avklare *før* valget. Da elimineres risikofaktoren, og velgerne vet hva de får med Venstre – som for meg er det viktigste.
Spørsmålet er: Hvem skal foreta den sonderingen, hvordan, og når?
Ideelt sett vedtas samarbeidsresolusjonen på årsmøtet 2012 sammen med et forhandlingsutvalg. De leverer resultatet av de forskjellige sonderingene til årsmøtet 2013 som vedtar peioritert rekkefølge knyttet til forskjellige scenario.
Men det skjer jo ikke…
Hehe, er ikke det akkurat det som skjer nå? Bortsett fra at “forhandlingsutvalget” er erstattet av alle som deltar på landsmøtet, og som gjør den vurderingen individuelt?
Kjenner jeg Venstrelandsmøter rett, utsettes hele debatten til 2014, for å ikke tråkke noen på tærne. Fråsegn frå Vinstres Landsmøte:
“- Vi må for all del ikkje meine noke”
Til Per-Arne: Eg er ikkje samd i at Høgre er sjølve djevelen. På fleire områder er me relativt på linje, på mange andre er Høgre “flyttbare”.
Jeg liker dog ditt 7 (a, som Tallak har vedtatt å kalle det).
Til Tallak: Jeg vil nå egentlig si at vi ikke har et politisk prosjekt. Så ærlige må vi være (med oss selv)..? Vår alles ønskeregjering (V+KrF+H) er et stykke unna flertall, og en slik regjering har ingen klar misjon.
Samtidig syns jeg UV overrasker ved å si nei til å sitte i regjering med FrP. Jeg hadde nok trodd de skulle konkludere anderledes.
Ok, kanskje er ikke Høyre selve djevelen. Men det er nå kanskje beviset på at djevelen må finnes (?).
[...] nok perspektiv og tilbake til debatten som Tallak akkurat rakk å sparke i gang under tittelen “Prinsippfast idealisme eller selvpålagt [...]
[...] har selv skissert flere mulige samarbeidsalternativer for Venstre. I etterkant av UVs vedtak står tilsynelatende tre av dem mot hverandre. UV åpner for [...]