Tjueandre juli

Verden er ikke gått av hengslene. Verden er ikke snudd på hodet. Dagen i dag er ikke uvirkelig. Verden er slik, har alltid vært slik og vil alltid være slik. Verden er slik fordi vi er mennesker – så lenge vi er mennesker. Fordi vi alle sammen har i oss evnen til å gjøre hverandre fryktelig vondt.

Jeg vet ikke hvem som står bak bomben i Oslo. Jeg vet ikke hva som gikk gjennom hodet til gjerningsmannen på Utøya. Jeg vet bare at det kunne ha vært meg, og det kunne ha vært deg. Skrøpelige er murene mellom oss og fortvilelsen.

Tall-løse stemmer maner til samhold og fellesskap i dag – gode stemmer, kloke stemmer. Men stemmene kommer til å stilne. Stemmene kommer til å erstattes av hatefulle stemmer, redde stemmer, usikre stemmer. Angsten kommer til å sette klørne sine i menneskehjertet slik den har for vane å gjøre. Slik den en gang gjorde i hjertene til de som står bak bomben i Oslo. Slik den har gjort i hjertet til gjerningsmannen på Utøya.

I dag er dagen for å minnes de vi har mistet, og de som har det vondt. I dag er også dagen for å minnes den grenseløse evnen til godhet – til kjærlighet – som bor i hver av oss, og som så ettertrykkelig og absolutt kan skyve enhver ondskap til side.

Men i morgen er dagen for å huske at den samme kjærligheten en gang bodde i de som står bak bombene i Oslo, og i gjerningsmannen på Utøya. I morgen er dagen for å huske at det kunne ha vært deg – og at mot angsten i oss selv er vi vergeløse uten hverandre.