Skygger av en korporativ stat
by Tallak Rundholt
Korporatisme forbindes i hovedsak med mindre vellykkede sydeuropeiske mellomkrigstidsstater, hvis heftige håndbevegelser og stramme herremote sjelden frister til etterfølgelse. Skygger av den korporative staten lever derimot i de mørkeste hjørnene av det sosialdemokratiske Norge.
Et slikt rødbrunt poltergeist er regionale verneombud. La deg ikke lure av det spenstige navnet: Regionale verneombud er fagbevegelsens ektefødte kjærlighetsbarn.
“Regionale verneombud er fagbevegelsens ektefødte kjærlighetsbarn.”
Ordningen med regionale verneombud finnes per dags dato bare i bygg- og anleggsbransjen. Ordningen kom istand allerede i 1981, nærmere bestemt 13. februar, på dagen tre år før undertegnede ble født. Hensikten var edel nok: Bygg og anlegg opplevde (og opplever) høy risiko og stor fare for ulykker. Bransjen har derfor et større behov for sikkerhetskontroll enn mange andre. De regionale verneombudene ble ansvarlige for at arbeidsmiljølovens bestemmelser om helse, miljø og sikkerhet ble overholdt på arbeidsplassen.
Flott.
Rundt påsketider i fjor ble ordningen utvidet til også å omfatte renholdsbransjen.
Fine greier.
Det som i utgangspunktet høres ut som en fortreffelig idé møter enkelte problemer når innholdet i ordningen skal forklares – og forsvares. Det som i praksis er en offentlig tilsynsoppgave på lik linje med Arbeidstilsynet er nemlig organisert av fagbevegelsen. De regionale verneombudene er ansatt av – og i – LO.
“De regionale verneombudene er ansatt av – og i – LO.”
Arbeiderpartiet og fagbevegelsen, som vanligvis inntar en noget skeptisk holdning når offentlige oppgaver skal privatiseres, har tilsynelatende få problemer med at offentlige tjenester privatiseres, monopoliseres og gis til en privat korporasjon som LO. Paradokset blir større, for her er det nemlig ikke bare en offentlig tjeneste som er privatisert, men selve skatteinnkrevingen.
Uten sammenligning forøvrig.
De regionale verneombudene er nemlig ikke offentlig finansiert. Ei heller er det fagbevegelsen som står for finansieringen. Verneombudsstillingene – ansatt i LO – betales av bedriftene de kontrollerer gjennom innkrevingen av en avgift på antall ansatte. En avgift innkrevd av den private stiftelsen som styrer ordningen med regionale verneombud. Stiftelsens styre er riktignok likt sammensatt av representanter for både byggenæringen og fagbevegelsen, men det blir ikke mindre korporativt av den grunn. Snarere tvert imot.
Ordningen administreres altså av et samarbeid mellom Arbeidsmandsforbundet, Fellesforbundet, Byggenæringens Landsforening og Maskinenentreprenørenes Forbund. Den omfatter derimot alle. Hva uorganiserte ansatte eller anleggsbedrifter som ikke er medlem av Maskinentreprenørene mener om saken, er uvisst.
“Hva uorganiserte ansatte eller anleggsbedrifter som ikke er medlem av Maskinentreprenørene mener om saken, er uvisst.”
LO hilser ordningen velkommen også i renholdsbransjen. Denne gangen har NHO derimot klokelig valgt å begrense ballspillingen, og har ikke innført ordningen fra og med 1. januar i år, slik de opprinnelig ble pålagt. Det er ikke pengene det står på, for i den store sammenhengen er det snakk om småmynt. Prinsippet som bærer ordningen er derimot hårreisende: Regjeringen gjennom sitt flertall i Stortinget pålegger private bedrifter å betale for tillitsvalgte i like private fagforeninger, og gir ansvar for innkreving av en statlig pålagt avgift til en privat stiftelse. Administrerende direktør i NHO Service, Petter Furulund, sier det godt:
“De pengene dette vil koste kan vi leve med. Vi kunne ha betalt inn til noen ekstra inspektører hos Arbeidstilsynet. Men at våre bedrifter via lovveien skal være med å betale lønn for ansatte i LO er vanvittig. Noen prinsipper må man ha her i livet.”
- Petter Furulund, adm.dir NHO Service (“Arbeidsmanden” nr. 3 2011)
Regjeringen har altså, i sin iver etter å korporatisere Norge ytterligere, utvidet en ordning hvor offentlige myndigheter skyver kostnadene av et underfinansiert Arbeidstilsyn over på private bedrifter, samtidig som ansvar for offentlig tilsyn og skatteinnkreving outsources til fagbevegelsen.
Partene kommer nok til å krangle videre. Selv om saken er liten, er prinsippene store. Engasjementet for denne ordningen vitner om en holdning til samfunnsstruktur og demokrati som dessverre bare et regjeringsskifte kan bøte på.
