Utfordringer for borgerlig samarbeid 2013
by Tallak Rundholt
Er det plass til grønt på en blå himmel?
Tittelen på dette innlegget er ikke min. I går var jeg nemlig på debatt i regi av Unge Høyre, med nettopp den problemstillingen på agendaen. I debatten deltok representanter for Venstre, Høyre og Frp . KrFU avslo invitasjonen, da de etter sigende ikke anser KrF for å være et borgerlig parti. Debatten – og samtalen etterpå – gir rom for ettertanke.
Gårsdagens samtale er i stor grad å betrakte som intern. Jeg ønsker derfor ikke å sitere debattdeltagerne. Under følger løse inntrykk basert på utsagn både i debatten og etterpå, fra en rekke parti og personer.
En omgjengelig debatt til tross: Det er store utfordringer for borgerlig samarbeid. Ikke minst fordi det er uenighet rundt hva borgerlig samarbeid er: Det kan argumenteres for at det er en gjengs oppfatning i Fremskrittspartiet at “borgerlig samarbeid” er ensbetydende med en flertallsregjering med minst tre – helst fire – partier.
Borgerlig samarbeid kan like gjerne bety parlamentarisk samarbeid mellom en ikke-sosialistisk mindretallsregjering og den øvrige ikke-sosialistiske opposisjonen.
Det er uklart for meg når en slik oppfatning festet seg. Borgerlig samarbeid kan like gjerne bety parlamentarisk samarbeid mellom en ikke-sosialistisk mindretallsregjering og den øvrige ikke-sosialistiske opposisjonen. I så måte hadde man borgerlig samarbeid i perioden 2001 – 2005. Frp later ikke til å være av samme oppfatning og bekreftet i løpet av kvelden at mange i partiet vil velge en mindretallsregjering bestående av Arbeiderpartiet fremfor en mindretallsregjering av Høyre, Venstre og KrF. Forstå det den som kan.
Et sentralt tema var “et felles borgerlig prosjekt” og muligheten for at alle partiene som deltar, kan få gjennomslag for tilstrekkelig mange kjernesaker til at de kan øke – eller i alle fall opprettholde – oppslutningen blant velgerne. Spesielt for Venstre er dette et sentralt poeng som også potensielle samarbeidspartnere må ha respekt og forståelse for: Venstre kan ikke realistisk forventes å inngå i samarbeidskonstellasjoner som gjør at partiet taper oppslutning.
Venstre kan ikke realistisk forventes å inngå i samarbeidskonstellasjoner som gjør at partiet taper oppslutning.
Det sentrale momentet som flere understreket var at det felles borgerlig prosjekt ikke kan ende i et vassent kompromiss mellom partienes politikk. Alle må få massivt og merkbart gjennomslag for et omfattende politikkområde, slik at partiet og partiets velgere kan ta eierskap til saker og etablere en klar identitet.
Fremskrittspartiet gikk langt i å antyde at i en felles borgerlig regjering ville Frp måtte oppgi sin miljøpolitikk til fordel for Venstre sin. Høyre tenkte tilsynelatende også i slike baner. Dette er gode nyheter: Dersom de ikke-sosialistiske partiene kan enes om en fremtidsrettet og offensiv miljøpolitikk med vekt på fornybar energi og konstruktive løsninger, er mye gjort.
Høyre på sin side fremsto som garantisten for fornuftig offentlig pengebruk. Som Jens Stoltenberg har sagt til Erna Solberg: Vi er blant de få som ser skjønnheten i et balansert budsjett. Hva skal så Frp få i byttehandel? Partiet selv trakk frem veiene.
Høyre og Frp har sammenfallende veipolitikk. Forskjellen er tempo og pengebruk. Det er nærliggende å anta at når Høyre garanterer mot uvettig pengebruk, inkluderer de også overdrevent utbyggingstempo i samferdselssektoren. Det vil likevel bli brukt mer penger på vei enn Venstre ønsker.
En av Fremskrittspartiets fanesaker er lokale folkeavstemninger om bompengefinansiering av veiprosjekt. Jeg er ikke fremmed for å gi dem gjennomslag for det.
En av Fremskrittspartiets fanesaker er lokale folkeavstemninger om bompengefinansiering av veiprosjekt. Jeg er ikke fremmed for å gi dem gjennomslag for det. Går avstemningene filleveien, vil en ansvarlig økonomisk politikk fra regjeringens side (jfr. Høyre) sørge for at det får konsekvenser for det samlede tempoet på utbygging. Da vil folk etterhvert se at det er en sammenheng mellom hvor mye vei vi kan bygge og hvor mange penger vi har.
De politiske vurderingene må følges av de strategiske. Enkelte tok til orde for at de borgerlige eller ikke-sosialistiske partiene bør forhandle frem en felles plattform i forkant av valget. En slik strategi vil utvilsomt være en god idé for Høyre, men en tilsvarende dårlig idé for Venstre, Frp og KrF: Om politikken blir den samme uansett er det jo ingen vits i å stemme på partier som ellers ville dratt tyngdepunktet i den ene eller den andre retningen.
En annen problemstilling er at uttalt borgerlig samarbeid paradoksalt nok kan bidra til at Jens Stoltenberg og de rødgrønne får en ørliten sjangse til å beholde flertallet – dersom Høyre og Frp sin retorikk eller nærhet til deres løsninger bidrar til å drive Venstres og KrFs velgere i retning regjeringen.
Dersom Frp skrur opp tempoet på smakløs retorikk og innvandringspopulisme for å tekkes velgerne frem mot valget, er det små sjangser for at tilstrekkelig mange Venstrefolk evner å se forbi et uspiselig ytre.
Jeg har overhode ingen konklusjon på hvorvidt det er mulig å få til et felles ikke-sosialistisk regjeringsprosjekt i 2013 eller ikke. Dersom Høyre får økonomien, Frp får veiene og Venstre får miljøet, er det et potensielt grunnlag for sakspolitisk samarbeid. Mye avhenger likevel av følelser. Dersom Frp skrur opp tempoet på smakløs retorikk og innvandringspopulisme for å tekkes velgerne frem mot valget, er det små sjangser for at tilstrekkelig mange Venstrefolk evner å se forbi et uspiselig ytre.
“…mange i [Frp] vil velge en mindretallsregjering bestående av Arbeiderpartiet fremfor en mindretallsregjering av Høyre, Venstre og KrF. Forstå det den som kan.”
Eg kan forstå det. Som ei strategisk vurdering framstår det lite lurt, for det kjem i konflikt med det fiendebiletet som Frp sett opp av Arbeidarpartiet. Men for eventuelle Frp-arar som vil gjennomføra praktisk politikk, er det svært logisk. Med Venstre, Krf og SV ute av regjeringskontora kan Frp støtta Ap si gjennomføring av store delar av Frp sitt program. For eksempel blir det fritt fram for endå strammare innvandringspolitikk, tut og kjør i oljeutbygging og gasskraftutbygging utan reinsing, etc. Nest etter ei H-Frp-regjering, må ei mindretals Ap-regjering framstå som nest beste løysing for mange Frp-arar. Hugs elles på at Carl I. Hagen felte Willoch og sette inn Brundtland i 1986. Eg trur mange Frp-arar sjølv veit utmerka godt at dei ikkje er eit borgarleg parti. Det er ingen grunn til at me andre heller skal gå rundt å innbilla oss at me har noko til felles med dei.
Det er et poeng at mange Frp-velgere muligens foretrekker Ap fremfor eksempelvis Høyre. Det stemmer også med velgeroverganger mellom de to partiene. Men det er like fullt en omfattende retorisk utfordring for Fremskrittspartiet.
Forøvrig mener jeg vi (Venstre) har mye til felles med Frp, på samme måte som vi har mye til felles med alle partier på Stortinget. Det er fremdeles Norge vi snakker om – de politiske forskjellene mellom partiene i Norges nasjonalforsamling er tidvis mindre enn de politiske forskjellene innad i ett enkelt parti i andre land.