Profilert profilering?

Mange av mine partkolleger bruker mye debatt-tid på hvordan Venstre skal profilere seg i årene fremover. Så også undertegnede. I det siste har jeg stilt spørsmål ved mine egne vedtatte sannheter. For å si noe nyttig om profilering, er det nødvendig å løfte blikket til andre partier.

Jeg har lenge ment at Venstre, lokalt som nasjonalt, bør velge maksimum tre hovedsaker å fokusere og profilere seg på. Ved valget i 2009 valgte man Kunnskap. Velferd. Miljø. Det gikk ikke så bra. Ved tidligere valg og i tidligere år har Venstre fokusert på fire saker: Småbedrifter. Skole. Miljø. Sosialt Ansvar. Den røde tråden i saksprofilering har vært å knytte nær sagt enhver sak til et av disse områdene. Uten å stille videre spørsmål ved denne strategien har min eventuelle kritikk basert seg på hvilke saker man velger å fronte, og innholdet i dem. Sjelden har jeg spurt meg selv om det er lurt å gjøre det på denne måten i det hele tatt. Det kan være nyttig å spørre seg selv; gjør andre partier det slik?

Ser Venstre viktigheten av å fokusere?

Arbeiderpartiet
Arbeiderpartiet har slagord. Alle skal med har ingen unngått å få med seg. Arbeid til alle er jobb nummer én, er budskapet som møter besøkende på Arbeiderpartiets nettsider. Men ingen hovedsaker. Nå kommer ikke det som noen bombe – i 2009 kjørte Arbeiderpartiet en hel Stortingsvalgkamp uten politiske saker i det hele tatt. Likevel kan partiets hovedsaker skimtes gjennom retorikken. Arbeid. Helse. Eldre. Men sjelden presentert slik. Arbeiderpartiet vinner valg, men ikke med uttalte hovedsaker i symmetriske antall.

Fremskrittspartiet
FrP er enkeltsakenes konge. Innvandring. Avgifter. Bil. Eldre. Kriminalitet. Og slagord selvsagt. For folk flest har til og med allitterasjon. Det klinger godt, og er lett å huske. Ei heller FrP skyver hovedsakene sine fremfor seg som retoriske poeng, men lar dem skinne gjennom det daglige politiske arbeidet.

Høyre
Trygghet og optimisme er mantraet som møter besøkende på Høyres nettsider. Det er ikke et velbrukt slagord, men et slagord like fullt. Heller ikke på Høyres sider blir potensielle velgere angrepet av et knippe hovedsaker, men få er i tvil om hva de er opptatt av likevel. Skatt. Skole. Næring. Helse. Men ikke presentert slik.

SV
Sosialistisk Venstreparti har også et slagord. Ulike mennesker – like muligheter skjærer en liberaler dypt i sjelen når det kommer fra en sosialist. Ulike mennesker – like løsninger burde vært SVs slagord, dersom de hadde spurt meg. Men det har de ikke gjort. De har derimot fokusområdene i orden, og det uten å klistre dem på store kategorier. Sats på skolen, Nei til oljeboring i Lofoten og Vesterålen, og Likelønn nå! står det på SVs nettsider. Enkeltsaker med stort potensiale for rask endring i tråd med den politiske debatten. Slike floskler til tross; SVs hovedsaker er velkjente, og kommuniseres også gjennom slike setninger: Miljø. Barnefamilier. Solidaritet.

Kristelig Folkeparti
KrF har intet slagord drapert over nettsidene sine. Ingen av sentrumspartiene har det. Partiet er likevel svært trygt plassert og solid profilert, slik også Senterpartiet er – slik alle særinteressepartier er. Kristne verdier. Familien. Eldre. Bistand. Mange er uenige med KrF sitt verdenssyn, men alle vet hva de er opptatt av.

Senterpartiet
SP er kanskje det best saksprofilerte partiet av alle. Senterpartiet driver med bønder og slikt. Sånn er det bare. Primærnæring. Distriktene. Nei til EU. Der har du Senterpartiet. Ikke alle er enig kanskje, vekstpotensialet er begrenset og nyansene i profilen er tapt for det store flertallet, men grunnprofileringen er bunnsolid. Og det helt uten å henfalle til sekker med kategorier de må plassere alle sakene sine inn i.

Hva må Venstre peke på for å strekke seg lenger?

Enkle lærdommer kan tas fra dette. Venstre er det eneste “folkepartiet” (i motsetning til særinteresseparti) som mangler et slagord. Og suksessfulle politiske motstandere velger ikke ut et knippe saksområder på forhånd, og repeterer dem.

Partier med suksess i Norge selger enkeltsaker, og de selger konsept. Arbeiderpartiet selger en idé, en idé om et samfunn hvor vi tar vare på hverandre, hvor den store trygge staten passer på og holder de skumle markedskreftene på armlengdes avstand. Det har ikke innhold. Det behøver ikke det.

FrP er mer fokusert på saker. Enkeltsaker. Knippet av enkeltsaker – et etterhvert ganske stort og omfattende knippe – utgjør partiets fokus og profilering, og det fungerer. Synnergieffekten er åpenbar; sammen blir saker som ikke nødvendigvis henger sammen, selve Fremskrittspartiets sjel. Profileringen er overforenklet og tilnærmet intetsigende (for folk flest), eller omfattende og sammensatt (mindre avgifter, mindre innvandring, færre gebyr, mindre byråkrati, mer igjen av inntekten, billigere bensin, private skoler, privat eldreomsorg, nei til bompenger, masse overføringer til vei, misnøye med lokalpolitikere, penger til forsvar osv. osv.).

Hva er så løsningen? Venstre kan ikke selge Skole. Miljø. Småbedrifter. Sosialt Ansvar. Venstre må selge en idé. En idé om et grønt liberalt parti i skarp opposisjon til både venstresiden og høyresiden, med klare og utvetydige standpunkt. Det betyr å fokusere på de tydelige liberale sakene, og ikke noe annet. For en tid tilbake lekte partiet seg med slagordet Frihet og fellesskap – løsningen i sentrum. Kanskje er det på tide å la den tilsynelatende dikotomien i det første snakke alene.

Venstre
- frihet og fellesskap

Borgerrettigheter

Eksamenstid og jobb har satt sine spor, også i bloggverdenen. Det er en stund siden forrige oppdatering nå. Men frykt ikke – jeg er tilbake, og nå skal jeg skrive om Venstre igjen.

Hurra.

Jeg bruker forholdsmessig mye tid og energi på et tilsynelatende enkelt spørsmål: Hvordan bør Venstre profilere seg som politisk parti? Det er få åpenbare svar å få, og spør du tre forskjellige Venstrefolk, vil du få minst fire forskjellig svar. En undersøkelse av andre partiers innfallsvinkel til profilering og merkevarebygging gir interessante resultater, men det skal jeg kommer tilbake til i et annet innlegg. Nå ønsker jeg å trekke frem et profilområde med et omfattende og ubrukt potensiale, i alle fall dersom innfallsvinkelen er at sakene utgjør et enhetlig saksfelt – borgerrettigheter.

Borgerrettigheter er ikke et velbrukt begrep i Norge. Det kan være mange grunner til dét. Vi var tidlig ute med stemmerett til alle. Vi var tidlig ute med aksept av homofile og lesbiske. Vi var tidlig ute med rettigheter til samboere og aleneforeldre. Kanskje har vi vært så flinke at vi ikke har hatt behov for et fokus på borgerrettigheter? Eller kanskje begrepet borgerrettigheter snarere er såpass svevende at vi ikke har vane for å se sakene i sammenheng.

Er borgerrettigheter for høytsvevende for norsk offentlig debatt?

Borgerrettighet er noe av det viktigste politikere kan befatte seg med. Likevel er det knapt diskurert i Norge – i alle fall ikke som et samlet konsept. Borgerrettighetsproblematikk er derimot ofte diskutert gjennom enkeltsaker. Her kan nevnes i fleng EUs datalagringsdirektiv, den kjønnsnøytrale ekteskapsloven, abort, hijab i politiet, religionsundervisning  og så videre. Disse sakene sees sjelden i sammenheng, men har to ting til felles.

1) De trekker opp prinsippielle grenser mellom individet og Staten.

2) Det er alle saker hvor Venstre har, eller i det minste har stort potentiale til å ha, klare og utvetydige standpunkt.

Klare, utvetydige standpunkt er ikke noe Venstre er overdrevet velsignet med. Partiet er derimot overdrevent velsignet med en stolt historie nettopp på borgerrettigheter. Venstre innførte allmenn stemmerett for menn. Venstre kjempet igjennom kvinnelig stemmerett. Venstre står bak religionsfriheten i Norge. Venstre støtter homofiles rett til ekteskap, samtidig som partiet støtter trossamfunns rett til å vie hvem de vil – eller ikke vil. Venstre motsetter seg integritetsovergrep, overvåkning og overdreven registrering, og i 2009 tok partiet rettighetsdebatten over på internett med krav om digitale borgerrettigheter.

Rettighetsdebatter er vanlige i mange land. Så også i Norge?

Hva vil jeg så frem til? I et fremtidig blogginnlegg vil jeg gå nærmere inn på noen svevende tanker om profilering og merkevarebygging, men nå holder det å konstatere at det er min bestemte mening at profilering er holistisk – velgeres inntrykk av et politisk parti er mer enn summen av profilområdene. Et samlet fokus på borgerrettigheter kan plassere Venstre som et klart liberalt parti kanskje mer enn noe annet. Men hva er så borgerrettigheter, overført til norsk politisk hverdag? Et knippe sentrale problemstillinger kan trekkes frem.

Personvern. Snevert – ja, kanskje, men ikke desto mindre viktig. Individuelle rettigheter er under angrep fra semifascister på den ene siden, og velmenende idioter på den andre (Det er uklart hvilken kategori Arbeiderpartiet plasserer seg i). Norge har bare ett politisk parti med en klar og tydelig profil på personvern.

Integrering og innvandring. Utfordringene knyttet til integrering er omfattende, og Norge har bruk for et parti som kan si klart ifra tross stor motstand – Norge trenger innvandring, og innvandrere trenger Norge. Diskriminering er aldri akseptabelt.

Likestilling. Det er lenge siden et borgerlig parti gikk høyt på banen rundt likestillingsproblematikk. Venstre har en vei å gå før partiet kan presentere et klart og liberalt alternativ til venstresidens likestillingsmonopol, men målet er åpenbart: Diskriminering er aldri akseptabelt  – uansett.

LGBT. Innføringen av den kjønnsnøytrale ekteskapsloven betyr ikke at kampen er over og vunnet. Storsamfunnet legger fremdeles begrensninger på hvordan voksne mennesker frivillig lever sine liv sammen. Her må et politisk parti ha mot til å gå mot strømmen, og si klart ifra at storsamfunnet ikke har noensomhelst med å blande seg inn i hvordan folk velger å leve sine liv, så lenge de ikke skader noen andre.

Forbrukerrettigheter. Sist, men absolutt ikke minst er forbrukerrettigheter. Det er få saker som engasjerer flere mennesker enn overtramp mot individet som forbruker. Det faktum at dette i ytterste konsekvens dreier seg om borgerrettigheter og er en politisk sak er grovt underkommunisert. Løfter vi blikket over dammen til USA er denne typen problemstillinger på dagsorden på en helt annen måte. Hushaier, telefonselgere, feilaktig reklame og svindel er saker som opptar et stort antall mennesker, og som også har en klar politisk slagside. Og et stort utappet potensiale. Populistisk? Javel. Og så da?

Dette er bare et lite utvalg politiske saker som i sin helhet kan tjene til å gi Venstre en klar borgerrettighetsprofil. Verdt et forsøk? Det synes i alle fall jeg.

Stopp monstermastene i Hardanger

I serien ting Tallak ikke har funnet på selv, men som han bryr seg om likevel er vi kommet til ting Tallak gjør på jobb.  Bevar Hardanger er en unik organisasjon i norsk sammenheng. Privatfinansierte miljøaksjonsgrupper tilhører sjeldenhetene i Norge. Saken er enkel: Statnett vil bygge monstermaster gjennom Hardanger.

I 2008 fikk Statnett konsesjon til å bygge en 420kV kraftlinje fra Sima i Hardanger til Samnanger. Linjen blir 90 kilometer lang, og går gjennom fem kommuner. Hensikten er å forsyne petroleumsindustrien vest for Bergen med energi i årene fremover. Linjen går i luftspenn hele veien – gjennom fjord og fjell og uberørt natur. Mastene er opp til 45 meter høye, og omfattende kabelgater vil pløye seg gjennom store naturområder.

Før og etter?

Denne avgjørelsen ble påklaget av kommuner og enkeltpersoner i Hardanger, og ligger nå til politisk behandling i Olje- og Energidepartementet. Avgjørelsen skal tas for nyttår.

Bevar Hardanger er ikke mot kraftlinje, men det finnes alternativer til rasering av et slikt unikt naturlandskap. Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) har ikke gjort tilstrekkelige alternative utredninger. Jord- og sjøkabel, der linjene graves ned og legges under fjorden, blir av mange trukket frem som jevngode eller til og med bedre løsninger.

Statnett argumenterer med at kabling blir dyrere, og må betales av private forbrukere. Dette er urimelig, da strømmen går til oljeindustrien, og ikke til vanlige folk. Vi kan ikke ødelegge Hardanger for at oljenæringen skal spare penger.

Dersom du er enig, kan du fortelle det til Olje- og Energiminister Terje Riis-Johansen ved å skrive under oppropet vårt, sende epost, eller rett og slett sende ham et hyggelig brev. Alle blir glade for post.

Sosialdemokratiske storebrødre

Da jeg lagde denne bloggen, var jeg fast bestemt på å ikke blogge om saker “alle andre” skrev om dersom jeg ikke kunne bidra med noe nytt. Det holdt en stund. Nå har jeg innsett at enkelte saker er så viktige at all oppmerksomheten de kan få, er et gode. Flest mulig må snakke om dem. Datalagringsdirektivet er en slik sak.

EU-direktiv 2006/24/EF, det såkalte Datalagringsdirektivet, ble vedtatt i EU 15. mars 2006. I skrivende stund er 26.091 facebookbrukere engasjerte motstandere. Implementeringen av direktivet tok tid, og spesielt EØS-landene henger etter. Direktivet pålegger lagring av trafikkdata for e-post og telefoni i minimum 6, maksimum 24 måneder. Alt sammen. Hvem du ringer. Når du ringer dem. Hvor du ringer dem fra. Hvor lenge du ringer. Hele tiden.

Arbeiderpartiet vil kikke på posten din.

At direktivet er et grovt overgrep mot personvernet burde vært åpenbart for alle. Det er det nesten også. 3. november ble det etablert en ny folkeaksjon mot implementering av Datalagringsdirektivet. Venstres Lars-Henrik Paarup Michelsen ble valgt til leder – Venstre og Unge Venstre var da også tidligst ute med motstand. Det er nemlig slik at Norge, som følge av EØS-avtalen, kan reservere seg mot direktivet. Det er det mange som mener vi bør. Bård Vegard Solhjell er en av dem. Datatilsynet er med ham. SV også. Da skulle man kanskje tro at FrP er for. Det er de ikke. FrP er også mot. Og KrF.  Og Senterpartiet. Til og med Høyre er kritisk til direktivet.

Hvem står vi igjen med da? Jo, vårt alles overvåkningskåte DNA. Med begge føttene solid plantet i en sterk tradisjon for lovlig og ulovlig integritetskrenking, oppviser Arbeiderpartiet en sendrektig unnfallenhet som er oppsiktsvekkende selv for strukturkonservative sosialdemokrater. Helga Pedersen er Datalagringsdirektivets nye ukronede dronning. Slik retorikk fra parlamentarisk leder for landets største parti kan sende frysninger nedover ryggen på de fleste. Det er ikke lett å vite hva man skal si. Det enkleste er kanskje det beste.

Få Helga Pedersen til helvete ut av innboksen min. Stopp Datalagringsdirektivet nå.

Apolitiske studenter

Tiden er inne for en rykende fersk oppdatering på den sydende spenningen som er studentpolitikken ved Universitetet i Bergen. Valgresultatet tikket inn i kveld. Liberal Liste beholder sine to mandater og har konsolidert seg som en tosifferliste. Gode ting. Det samme gjør Blå Liste. Sosialdemokratene og Radikal Liste beholder sine tre hver. Studentparlamentet består av 19 listevalgte representanter. I året som er gått hadde Studentlisten seks representanter, Grøn Liste to, og den famøse Fantoft Student Coalition én stakkars representant. Hvor gikk de tre representantene fra listene som ikke lenger stiller til valg? Jo, til Studentlisten, som økte sin oppslutning fra 32% til 44%. Tragisk? Ganske.

Er studentpolitikken i Bergen på vei i feil retning?

Med ni listevalgte representanter kan Studentlisten slå sine pjalter sammen med de fem representantene fra de fem fakultetene ved UiB, og få flertall for en visjonsløs fagforeningslinje med fokus på viktige utdanningspolitiske saker som ergonomisk utformede lesesalsstoler og flere boss-spann ved Studentekspedisjonen. De kommer nok til å ta med seg en av de andre listene inn i Arbeidsutvalget, sånn for syns skyld. Men studentene i Bergen kan glede seg til nok et år med visjonsløs spagettipolitikk. Og for 44% av dem er det tydeligvis helt greit.

Er dette viktig? På mange måter nei. På andre måter ja. Rommet for politisk innhold og debatt er blitt mindre. Den rollen universitetene tidligere hadde som opinionsdannere og ideologisk avantgarde svekkes årlig. Jeg vil for all del ikke tilbake til syttitallets Leninhøyde, men takke meg til en blodkommunist som vet hva hun vil.

Politiske studenter

Norges Unge Venstres landsmøte fant sted i Oslo forrige helg – følgelig uteble ukens blogginnlegg. Her kommer jeg dvaskere og noe slapp tilbake, med politiske studenter.

Eller studentpolitikk, om du vil. Sant nok: Ikke verdens mest spennende tema. Men litt viktig likevel. Studentpolitikken er en viktig læringsarea. Studentråd og studentparlament landet over kamuflerer seg godt som forvokste elevråd, men er ofte unge lovendes første møte med politikken. Kloke mennesker har sagt at det er i organisasjonslivet at demokratiet forankres. Et demokratisk sinnelag skapes på grasrotnivå, derfor kan ikke demokrati innføres ovenfra. Valget til Studentparlamentet ved Universitetet i Bergen begynte i går. Fem lister stiller til valg; færre enn vanlig. Selv stiller jeg på og stemmer på Liberal Liste. Den forhenværende Sosialliberal Liste som nå har maktet å skifte til riktig navn, stiller til valg på flere gode saker. Liberal Liste er den eneste som har miljø og forskning som toppsaker. Facebookgruppe er allerede opprettet. Likevel finnes det viktigere ting ved dette som ved flere tidligere valg – selve demokratiets overlevelse.

Ringer klokkene for Studentlisten? Det er lov å håpe.

Studenter ved Universitetet i Bergen har det svært godt. Mangler er sjelden å finne på andre områder enn det faglige, og dette har Studentparlamentet dessverre minimal innflytelse over. Til valget stiller fire partipolitiske lister, og én partipolitisk uavhengig liste: Studentlisten. Denne listen lefler med lettvint populisme og sprikende politiske meninger uten ideologisk forankring. Studentlisten skal være for studenter, skriver meningsbærende medlemmer av grupperingen. Studentlisten har også karet til seg fem av seks heltidsverv i studentdemokratiet. Resultatet er en studentpolitikk blottet for nettopp politikk. En befrielse, vil mange kanskje mene. Men da bør de tenke seg litt om. Studentene i Bergen fortjener tillitsvalgte som tør ta stilling til viktigere ting enn lyspærer.

Hvilke store politiske bevegelser har ikke begynt i akademia eller studentmiljøer? Hvilke paradigmeskifter har ikke hatt opphav på campus og i seminarrom? Akademia er uten sidestykke den største politiske tenketanken i menneskehetens historie. En liten, men ikke mindre viktig del av den politiske oppsædingen av ungdommen foregår i studentpolitikken ved Universitetet i Bergen – broilere, kverulanter og fjasing til tross. Å kaste dette på dør slik Studentlisten gjør, er intet mindre enn et hån mot selve demokratiet. Overdriver jeg? Kanskje. Men stem på en politisk liste likevel. Aller helst en Liberal én.

Nobel Nobel?

(Når ikke VG vil bruke det åpenbare ordspillet, så får jeg gjøre det selv).

Barack Obama er blitt tildelt Nobels fredspris. Det har vel de flest fått med seg. Obama ble nominert mindre enn to uker inn i sin presidentperiode. Det har satt sinnene i kok, både her hjemme og i USA. Agitatoren Rush Limbaugh er lite fornøyd. President Obama har fått prisen for å være et symbol, for å bringe håp om en bedre verden. For å snakke, slik han gjorde i Cairo.

Prat er ikke godt nok, mener mange. Siv Jensen slakter Nobelkomitèens valg.  Hun er ikke alene om det. Andre er strålende fornøyd, og oppfatter det som ramsalt kritikk av USAs tidligere politikk; en pris med solid politisk slagside. Fidel Castro er en av dem. Ham om det.

Språk er makt. I mange tilfeller er ord handling. Symboler er viktig, og symbolpolitikk altfor alvorlig til å viftes bort som fjas.  Konflikter finnes like mye i hodene våre, som andre steder. Subjektive oppfatninger styrer livene våre. Mennesker i den vestlige verden har aldri vært tryggere, statistisk sett. Likevel oppfatter mange verden som mer truende og farlig enn noen gang. Av og til er konflikter bare en illusjon vi har laget selv.

Da Al Gore vant fredsprisen i 2007, vakte det oppsikt og harme. Og han vant den ikke engang alene. Nobelkomitèen ble anklaget for å vanne ut fredsbegrepet, enda det ikke var første gang  prisen gikk til en miljøaktivist. Forrige gang var Wangari Maathai i 2004.

Holder fredsprisen seg på vingene?

Nobelkomitèens valg har ikke alltid vært like kloke. Det ville vært oppsiktsvekkende dersom det var tilfellet. Likevel bør kritikerne spørre seg: Hva er vitsen med Nobels fredspris? Hvilken hensikt tjener prisen? Nå tenker jeg ikke på Alfred Nobels testamente. Det er jeg ikke så opptatt av. Som sagt før; til historiker å være, er jeg lite opptatt av hva som har skjedd før.

Spørsmålet inviterer til å innta èn av to posisjoner: Enten skal Nobels fredspris bidra til fred, eller den skal belønne individer og/eller organisasjoner som allerede har bidratt til fred. Med andre ord: Prisen skal enten være aktiv, eller passiv. Nå er det ikke slik at mottagelsen av Nobels fredspris markerer slutten på en lang kamp for fred. Likevel viser det seg at prisen ofte har blitt utdelt til eldre mennesker mot slutten av sin politiske eller humanitære karriere. Peres, Arafat og Rabin er stjerneeksemplene på at prisen belønner en job well done, men at lite blir gjort etterpå.

Dersom Nobels fredspris skal gi heder og ære til en som allerede har utkjempet sine slag og har konkrete resultater å vise til, har den ingenting i Barack Obamas hender å gjøre. Men dersom prisens hensikt er selv å styre utviklingen, er kanskje en verdensleder på høyden av sin makt akkurat riktig valg.

Korsvei for Kristelig Folkeparti

I serien av hvilke faktorer som er viktige for Venstres gjenreising (Operasjon Føniks), er vi kommet til KrF. Partiet får katastrofale 4,5% oppslutning i dagens måling i Bergens Tidende. Kristelig Folkeparti taper på alle fronter. På samme måte som Venstres vei videre diskuteres i Morgenbladet, går diskusjonen om KrF i Vårt Land. Dagfinn Høybråten vil fange de velgerne som er enige med Kristelig Folkeparti, men som ikke vet det selv. Litt som Venstre, altså. Forskjellen er kanskje at der hvor Venstres velgere og Venstres politikk handler om helheten, er KrF et parti med klare kjernesaker. Eller særinteresser, om man vil.

Nylig avgått skolebyråd i Bergen og profilert medlem i menigheten Levende Ord, Tomas Moltu, mener sentrum er dødt. Partiet må nærme seg Høyre og FrP. Det er neppe den økonomiske politikken som ligger til grunn for dette, men et håp om å få større gjennomslag for sosialkonservatisme og Israelstøtte hos Fremskrittspartiet enn hos Høyre og Venstre. Det er logisk å tenke slik. Når nestleder Inger Lise Hansen går ut og etterlyser et bredere og mer åpent Kristelig Folkeparti, er det krefter i partiet som tar til motmæle og er strålende fornøyd med å være smalt. KrF kan forlate sentrum, gå til “høyre” i det politiske landskapet, og etablere seg som et klart kristenkonservativt parti. Da er muligheten for samarbeid med Venstre borte.

Alternativt kan partiet bevege seg mot venstre i det politiske landskapet, og nærme seg Arbeiderpartiet. KrFs økonomiske politikk vil ikke være til hinder. Partiets skattepolitikk ligger svært nær Venstre sin, men på områder som modernisering av offentlig sektor eller finanspolitikk er avstanden til Arbeiderpartiet mindre for dem enn for oss. Ap har også tradisjonelt vært svært Israelvennlig. Sosialpolitikk er det verre med. Nyvalgt Stortingsrepresentant Øyvind Håbrekke mener homosaken ødelegger for KrF. Motstand mot kjønnsnøytral ekteskapslov er uansett en tapt sak. Senterpartiet er grunnleggende strukturkonservativt. Det er ikke utenkelig at regjeringen Ap+Sp+KrF kan gi Kristelig Folkeparti adskillig mer gjennomslag for de “myke” KrF-sakene som kontantstøtte, elderomsorg og barnehager enn samarbeid med Venstre og Høyre. Men som skrevet tidligere: Symbolpolitikk er viktig. En slik allianse kan ødelegge for alle parter i et valg.

KrF står ved en korsvei. Pun intended.

Atter alternativt kan KrF bli ved sin lest, og fortsette å dyrke seg selv som sentrumsparti. Kjell Ingolv Ropstad etterlyser en tenketank for sentrum. Tenketanker er uungåelig ideologiske, så det er uklart for meg hvilke fellesnevnere sentrumspartiene skulle kunne kommer frem til. Tross alt synes likevel en sentrumsorientering på kort sikt å være den mest farbare veien. Med kursendring risikerer partiet splittelse. Status quo betyr likevel en langsom død for partiet. KrF er nest størst i Norge hva partimedlemmer angår. Likevel er oppslutningen synkende i takt med bisettelser rundt omkring i landet – KrF sloss med demografien. Det er en kamp som sjelden vinnes.

Andre veier finnes, men blir mer eller mindre motarbeidet av de politiske realitetene. KrF kunne blitt et statsbærende kristendemokratisk parti, slik CDU er i Tyskland. Kjell Magne Bondevik var på god vei i ‘97, men Høyres blotte eksistens umuliggjør dette. Partiet kunne blitt det ledende opposisjonspartiet på høyre flanke, lik Repblikanerne i USA, men Fremskrittspartiet stikker kjepper i hjulene.

Hva betyr så alt dette for Venstre? En rekke ting. Venstre må ha både samarbeidspartnere, og rom for utfoldelse og vekst. Samarbeidet mellom Venstre og KrF er unikt i så måte – velgerutvekslingen er minimal, samtidig som det er enkelt å komme frem til kompromiss og fellesløsninger i en politisk hverdag som tross alt handler mest om penger. Et sosialkonservativt KrF på høyre fløy umuliggjør et slikt samarbeid. Samtidig åpner det for vekst blant moderate kristne, som kan finne mye å like i et Venstre som er opptatt av rusomsorg, innvandring og fattigdomsbekjempelse. Mitt drømmeVenstre blir kanskje likevel vanskelig å svelge for de fleste kristne. Hvorvidt et Arbeiderpartiorientert KrF er skadelig for Venstres innflytelse avhenger helt av om de har flertall, eller styrer i mindretall. Et Kristelig Folkeparti som sikrer stabilt flertall for en Arbeiderpartiregjering vil spille vippepartiet Venstre ut på sidelinjen.

Det er nærliggende å spørre seg hva KrF sitt samfunnsoppdrag er, når veien videre skal stakes ut. Det er dog noe jeg overlater til KrFerne selv, foruten å konstatere at KrFs sakte død er underkommunisert. Partiet appellerer ikke til ungdom, og blir akterutseilt i verdispørsmål. En partiflora uten Kristelig Folkeparti vil mangle en sterk påminnelse på at det finnes viktigere ting i livet enn penger, men færre partier kan gi økt eksponering for Venstre som det eneste gjenværende alternativet til “Jens eller Jensen”. KrFs veivalg er viktig for KrF – men også for Venstre.

Høyre-haren hopper

Det eneste substansielle politiske temaet som har blitt diskutert ukene etter valget, foruten hva som kommer til å skje med sentrum i norsk politikk, er hva som vil skje med Høyre. At partiet diskuterer veivalg og profilområder er et sunnhetstegn, og uhyre viktig for partiet – hvor går Høyre nå? Det mange ikke har fått med seg, er hvor viktig svaret på dette spørsmålet blir for Venstre.

Høyre blir skvist, skrev Bjørn Stærk før valget. Det var mange som trodde det. De tok feil. Høyre gjorde etter forholdene et brakvalg. Opposisjonen fikk flest stemmer. Det hjelper tydeligvis ikke for å få ny regjering, så Høyre må spørre seg: Hva gjør vi nå?

Partiet kan nærme seg FrP, og satse på en blå-blå strategi frem mot 2013. Paul Chaffey synes det er en dårlig idè. Det synes jeg også. Veien til regjeringsmakt går gjennom sentrum – ikke egentlig på grunn av valgordningen eller parlamentarismen, men fordi det er i det politiske sentrum at kompromiss kan skapes. De helt store interne politiske hindrene for et samarbeid mellom Høyre og Fremskrittspartiet har jeg derimot liten tro på. Et Høyre som beveger seg mot høyre i det politiske landskapet vil ikke ha uoverkommelige problemer med å samarbeide med et FrP som følgelig må ansvarliggjøres og beveges i Høyres retning. Høyre ville miste litt av sin sjel, men dem om det. Regjeringsalternativet H+FrP er minst like sannsynlig som mitt eget drømmealternativ.

Det er ingen hemmelighet at min drømmeregjering består av Venstre og Høyre som gjevnstore partier. La oss si 20% hver. Sorry KrF. Kristelig Folkeparti tilføyer ingen holdning til økonomisk politikk som ikke innkapsuleres i Venstres innfallsvinkel. I tillegg er jeg åpenbart uenig med partiets sosialpolitikk. Dessuten tror jeg KrFs uungåelige død er grovt underkommunisert, men mer om det en annen gang. Kristelig Folkepartis største bidrag til norsk politikk er av moralsk karakter – KrF er de andre partienes samvittighet. Mellom kjekling om skjenketider og veiprising minner de oss på at det faktisk finnes folk som har det vondt. Eldre er ensomme. Unger mobbes. Men omtanke for andre er strengt tatt noe alle seriøse partier bør ha -  god samvittighet behøver ikke stille til valg.

Hvor hopper Høyreharen? Fuglene vet.

Fantasiregjeringen V+H er derimot temmelig lik fantasiregjeringen H+FrP , rent valgteknisk sett. Prinsippet er det samme som den rød-grønne regjeringen har gjort suksess med: Velg det regjeringsalternativet du vil ha, og vekt så styrkeforholdet innad. Spørsmålet Høyre må stille seg er hvorvidt de to til sammen kan bli store nok. Jeg tror ikke det. Som skrevet i forrige innlegg, mener jeg Venstre i utgangspunktet må satse på å støtte en regjering som fører Venstrepolitikk så langt det lar seg gjøre. Det vil sannsynligvis aldri en regjering bestående av Fremskrittspartiet gjøre. Likevel; dersom Høyre binder seg til FrP, vil Venstres spillerom reduseres betraktelig.

Kristian Meisingset i Minerva etterlyser et frihetsparti. Venstre bør bli dette partiet – men Høyre kan også ta på seg en slik rolle. Høyre er blitt verdiliberalt, stort sett. I sommerens Høyredebatt i Dagens Næringsliv ønsket Victor Norman seg et lyseblått Høyre som er til forveksling lik det Venstre jeg selv vil ha. Venstre og deler av Høyre konkurrerer om de samme demografiske velgergruppene, om enn ikke nødvendigvis de samme velgerne. Høyre kan spise Venstre, og orientere seg mot verdiliberale byvelgere – Høyre kan bli Venstre, om enn en noe rufsete utgave. Men disse velgerne forakter Fremskrittspartiet og alt de står for. Følgelig er regjeringssamarbeid utelukket. Et sentrumsorientert og verdiliberalt Høyre kan spise opp Venstre, men hvem skal de samarbeide med da?

Sist, men ikke minst kan Høyre legge seg på en gylden middelvei; beholde ansvarligheten og sentrumsorienteringen, samtidig som de ikke lukker døren mot FrP. Same procedure as last year, med andre ord. Venstre vil da bli garantisten for at Høyre ikke foretar seg noe lumpent ute på høyre flanke. Det er en posisjon som er riktig så attraktiv for både Høyre og Venstre, fordi en styringsdyktig og ansvarlig borgerlig regjering er avhengig av at både Venstre og Høyre har stor oppslutning. Samtidig. Det er ingen ubetydelig utfordring.

Operasjon Føniks

Slik havnet altså også jeg på bloggkjøret. Hvorvidt jeg blir her gjenstår å se. Det er mange grunner til å blogge. Det er minst like mange grunner til å la det være. Evig eies kun et dårlig rykte, synger Henning Kvitnes. Om ett års tid står nok Tåkeprat som en bauta over egen hybris. Det får så være. Eller som Lars Sponheim sier, det gir jeg fullstendig blaffen i. For Venstre blir tema for bloggens første innlegg. Ikke hva som gikk galt. Til å være utdannet historiker er jeg oppsiktsvekkende lite opptatt av hva som har skjedd før. Spørsmålet er enkelt: Hva nå?

Meningene er mange. Tross valgnederlag er Venstre i vekst. Siden Dagbladet skrev at Venstre har fått 1400 nye medlemmer siden valgnatten, har tallet rukket å bli 1521. Innen dette innlegget rekker å bli en dag gammelt, er nok tallet enda høyere. Det er uklart hvor alle disse medlemmene kommer fra. Mange blir nok ikke i partiet. Likevel vokser Venstre, og debatten om hvor partiet skal gå er allerede i gang.

Venstre bør gå mot venstre, mener Åslaug Haga. Det mener ikke jeg. Tyngdepunktet i norsk politikk og offentlig debatt ligger et godt stykke til venstre i det politiske landskapet. Kritikk av velferdsstaten er lite akseptert. I internasjonal sammenheng er Høyre kledd i babyblått. Det hjelper lite når norsk politisk debatt likevel tar utgangspunkt i norske forhold, og plasserer resten av verden fastbundet i barnesetet bak i bilen. Symbolpolitikk har et ufortjent dårlig rykte. Arbeiderpartiet vant valget på tidenes mest intetsigende argumentasjonsrekke. Velferd eller skattelette er en like tåpelig forenkling som det er et genialt symbol. Symbolpolitikk er viktig.

Høyre svever i lyseblått - enn så lenge...

Slagord er viktig. Trondheim Venstres Helge Rolstadås har etterlyst gode slagord for partiet. Han har helt rett. Venstre mangler gode slagord. Mediene drepte sentrum, skriver Stig Arild Pettersen. Sentrum er likevel et mektig symbol. Sentrum er fornuftig. Sentrum er avbalansert. Sentrum er anti-ekstremt, anti-populistisk, anti-vulgært. Nesten til det selvutslettende, poengterer Morgenbladet. Paradoksalt nok gir den økende blokkdanningen i norsk politikk større rom for sentrum – velgerne er nemlig ikke på langt nær så interessert i en todeling som enkelte vil ha det til.

Det velrenommerte britiske nyhetsmagasinet The Economist beskriver seg selv som the extreme centre. Kan man utgjøre det ekstreme sentrum, og samtidig være anti-ekstremt? Ja. Det ekstreme sentrum spiller på det faktum at en sentrumsposisjon som kombinerer fellesskap og individualisme ikke er en Ole Brum-holdning til politikk, men et selvstendig alternativ. Polarisering er overforenkling. Overforenkling er løgn.

Forenkling er likevel nødvendig. I alle fall dersom forenkling er ensbetydende med spissing. Utallige kommentatorer i Høyredebatten Dagens Næringsliv kjørte i sommer skrev at Høyre måtte bli tydeligere. Det de mente var at Høyre måtte skifte politikk, og bli mer som Fremskrittspartiet. Venstre må også skifte politikk. Ikke til venstre, ei heller til høyre – men Vingle-Venstre må få dø i fred.

Vingling er ikke det samme som tvil. Tvil er et gode, skriver Bjørn Stærk. Venstre skal fremdeles tvile seg frem til våre standpunkter. Men når vi først er fremme, må budskapet være klart og enkelt.

For det budskapet som må frem. Årets valgkamp druknet i Jens og Jensen. Det er lov å håpe på at både velgerne og journalistene er gått lei denne vinklingen nå, og at valgkampen i 2013 kommer til å handle om saker. Venstres oppsiktsvekkende medlemstilstrømning har satt i gang en debatt om hvorvidt Venstre kan inngå regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet, eller med Fremskrittspartiet, eller med hvem det nå måtte være. Svaret på hvem Venstre skal gå til valg på å sitte i regjering med i 2013 er enkelt: Venstre skal ikke gå til valg på å sitte i regjering.

Et parti med to representanter i parlamentet går ikke til valg på regjeringsdeltagelse. Avstanden til Fremskrittspartiet er også så til de grader etablert at få behøver å fokusere på det. Venstre gikk til valg på landets desidert mest velutviklede Stortingsprogram. Det er videreutviklingen av denne politikken som må stå i fokus. Venstre må bli vippeparti på Stortinget, og vippe Regjeringen i riktig retning. Partiets svar på hvem vi kan samarbeide med må være en henvisning til våre hjertesaker. La de andre partiene bli svar skyldig – la media snakke om Venstres saker. Venstre kan støtte en regjering som gjennomfører Venstrepolitikk. La våre motstandere selv svare på om vi kan samarbeide eller ei. Uten uttalte ambisjoner om regjeringsmakt tvinges oppmerksomheten mot innhold.

Venstres ansikt utad: Grønt og moderne.

Grønn energi. Venstre vil ta kraftige grep for å gå over til et samfunn basert på fornybar energi. Vil noen ha Venstres støtte i Stortinget, får de bygge haugevis av vindmøller, verne drøssevis av havområder og gi massevis av støtte til alternativ energi. Ellers kan de drite i det.

Grønn skatt. Venstre vil belønne miljøvennlig forbruk, og straffe forurensning. Vil noen ha Venstres støtte i Stortinget, får de gjøre det samme. Ellers kan de ryke.

Liberal innvandringspolitikk. Venstre er positiv til innvandring. Ferdig kake. Vil noen ha Venstres støtte i Stortinget, ja så får de også være positive til innvandring. Ellers kan de gi faen.

Liberal næringspolitikk. Venstre vil gjøre arbeidsliv og næringsliv mer dynamisk og omstillingsdyktig, basert på kunnskap og kvalitet heller enn industrinostalgi og konservatisme. Vil noen ha Venstres støtte i Stortinget, får de åpne for midlertidige ansettelser og redusere formueskatten. Ellers kan de dra til helvete.

Det må være budskapet.

Dette er noen av sakene Venstre må bli garantisten for. Venstre må symbolisere sentrum i norsk politikk; en solid sammensausingen av velferd og næring, miljø og vekst, fellesskap og frihet – et parti for folk som evner å ha to tanker i hodet samtidig. Det er overraskende mange av dem der ute. Venstre må være klart grønn, klart liberal. Så må partiet tørre å ta klart standpunkt i liberale verdisaker som tilrekker moderne Arbeiderpartivelgere og liberale Høyrevelgere. Ja til EU. Ja til Euro. Ja til frihandel. Ja til human narkotikapolitikk. Ja til at folk kan leve sine liv som de vil, så lenge de ikke skader andre. Ja til å ta ansvar for hverandre. For det er det det egentlig handler om.

Egosentrisk katarsis heller enn konstruktivt innspill? Kanskje. Alt for langt? Definitivt. Noe å bygge videre på? Forhåpentligvis.